«Når mørketida slipper inn»

oyvind_770x367_2.png

I lys av RSMs julegave til Mental Helse Ungdom har jeg gjort meg noen refleksjoner. Hvordan reagerer vi på dagens arbeidssituasjon over tid og på fravær av sosialt samvær, og hvordan kan vi på best mulig vis ruste oss for tiden som kommer?

Når mørke no har sænka sæ,
går æ stillt igjennom rommet.
og følelsan dæm slit i mæ,
Ka vil fremtida gi?...

Det var vel neppe corona-pandemiens fase 2 og slitasjen ved sosial nedstenging Åge Aleksandersen hadde i tankene da han skrev teksten til «lys og varme» i 1984. Selv om Åge ikke er hyppigst spilt på min Spotifyliste, er det nettopp disse ordene som taktfast traver gjennom tankene mine på vei inn i mørketida.

For vi er nå godt inne i mørketida etter lange perioder uten sosialt påfyll på arbeidsplassen, med sosiale begrensninger overfor slekt og venner, og med hjemmekontor som litt etter litt visker ut grensen mellom arbeidstid og fritid. Jeg er spent på med hvor stor styrke mørketida denne gangen slipper inn i de tusen hjemmekontor og farger oss på innsiden. For hva blir egentlig konsekvensene av isolasjon, den manglende nærheten, og de små hverdagsmøtene vi blir frarøvet?

Jeg har stor respekt for myndighetenes håndtering av situasjonen. Samtidig tror jeg at tiltakene representerer det største sosialpsykologiske eksperimentet i vår levetid. Å leve og lede i usikkerhet har fått en helt ny dimensjon. Livet er riktig nok et usikkert prosjekt og de aller fleste beslutninger tas i usikkerhet, ifølge lege og professor Ingvard Wilhelmsen. Denne pandemien har likevel uten sidestykke i samtiden stilt arbeidsliv (og verden for øvrig) overfor utfordringer vi ikke har erfaring med. Er vi rustet?

Som mennesker er vi ulikt skrudd sammen. Vi er ulike når det kommer til hvor sensitive og mottakelige vi er overfor negative følelser og tanker. Vi er også ulike med tanke på evnen til å komme oss etter utfordrende opplevelser og perioder. Siden vår evne til å håndtere opplevelser og utfordrende perioder delvis er biologisk betinget, -reduseres vi da til passasjerer i eget liv som i beste fall håper på det beste (mens vi frykter det verste)? Eller har vi handlingsrom hvor vi faktisk kan påvirke og gjøre en forskjell?

Jeg håper på det siste. Jeg tror nemlig det finnes noen forholdsregler vi alle kan ha med oss for å ruste oss bedre mot mørketida:

Vær raus med deg selv 

Det er vanlig å få negative tanker under belastende perioder i livet. Aksepter at du får negative tanker uten å dømme deg selv av den grunn. Det er tross alt bare tanker, så la de komme og gå uten å ta stilling til dem. Det er viktig å huske på at selv om vi jobber mer isolert, så skal ikke du dra lasset alene.

Fokuser på det du faktisk kan påvirke

La være å bruke tid på saker du uansett ikke kan gjøre noe med, det tapper deg bare for energi og fører ikke noe positivt med seg.

Vær empatisk

Forsøk å se ting fra andres ståsted og vær nysgjerrig på de rundt deg. Sett deg inn i andres situasjon for å kunne få en bedre forståelse. De færreste av oss går inn for å tenke negativt, og vi blir ikke utbrent med overlegg. Vi har alle våre egne utfordringer og reagerer ulikt på de samme problemene. Kanskje er det nettopp derfor vi burde ta med oss Brad Meltzers sitat i disse tider;

 

«Everyone is fighting a battle you know nothing about. So be kind. Always.» 

 

Kontakt

Øyvind Sæther
Director People & Organisation

Hvordan kan vi hjelpe deg?

Bruk gjerne vårt kontaktskjema for å sende inn dine spørsmål eller kommentarer. 

Kontakt oss