Ingen moms på fjernleverbare tjenester fra utlandet: Lagmannsretten avviser avgiftsplikt på spåtjenester

Borgarting lagmannsrett har ved dom avsagt 29. november i år slått fast at et selskap som leverer tjenester til norske kunder fra Svalbard, ikke er avgifts- og registreringspliktig for denne omsetningen etter gjeldende merverdiavgiftslov.

Borgarting lagmannsrett har ved dom avsagt 29. november i år slått fast at et selskap som leverer tjenester til norske kunder fra Svalbard, ikke er avgifts- og registreringspliktig for denne omsetningen etter gjeldende merverdiavgiftslov.

Dommen er avklarende for en rekke selskaper som er etablert i utlandet og som først og fremst leverer såkalte fjernleverbare tjenester til kunder i Norge. Den kan samtidig også være av interesse for utenlandske selskap, herunder norskeide, som har andre typer leveranser til Norge, herunder varer eller tjenester, og hvor det ikke er avklart om selskapet er avgifts- og registreringspliktig for denne omsetningen. Siden dommen ble avsagt for få dager siden kan det i skrivende stund ikke sies noe om den vil bli anket eller om den blir rettskraftig.   

Saken gjelder Teleworld AS, et selskap som formidler spåtjenester via telefon og som er etablert på Svalbard med virksomheten. Spåtjenestene leveres hovedsakelig til norske kunder. Spåoperatørene som utfører spåtjenestene er i hovedsak etablert på fastlands-Norge og fakturerer Teleworld basert på tidsbruk og etter avtalte satser. Spåtjenestene markedsføres via annonser i norske aviser og magasiner, samt via pop-up annonser på internett. Kunden mottar faktura fra Teleworld for tjenestene, samt fra sitt telefonselskap for bruk av tellerskritt. Fordi Svalbard er definert utenfor norsk territorium i relasjon til merverdiavgiftslovens virkeområde, har Teleworld fakturert kundene uten norsk mva.   

Skatteetaten har i saken ment at Teleworld sin virksomhet må anses som virksomhet som skjer i Norge tross selskapets etablering på Svalbard. Selskapet skulle følgelig vært registrert for mva i Norge og beregnet mva av omsetningen til norske kunder. Totalt utgjør etterberegnet mva nesten 34 millioner kroner.  

Som i tingretten, kom lagmannsretten til at staten mangler hjemmel for å pålegge Teleworld avgifts- og registreringsplikt i Norge. De tjenestene som leveres av Teleworld kvalifiserer i avgiftsrettslig sammenheng som «fjernleverbare» tjenester, det vil si tjenester som ikke er betinget av at de må utføres på et bestemt fysisk sted. For slike tjenester har mva-loven en egen bestemmelse som opprinnelig ble innført gjennom en forskrift i 2001, og som fastsetter vilkårene for når slike tjenester er avgiftspliktige ved leveranse fra utlandet til Norge. Bestemmelsen slår i korte trekk fast at avgiftsplikt kun foreligger ved omsetning til norske næringsdrivende, og da slik at det er disse som selv beregner mva ved anskaffelsen. Den utenlandske leverandøren som står bak omsetningen er med andre ord ikke pliktig til å la seg registrere i Norge for slik omsetning. Fordi bestemmelsen kun omfatter salg til næringsdrivende, faller omsetning til forbrukere utenfor.

Staten mente at denne særbestemmelsen for fjernleverbare tjenester ikke er til hinder for at omsetningen av slike tjenester til privatpersoner kan anses omfattet av lovens regel om avgifts- og registreringsplikt ved innenlandsk omsetning. Lagmannsretten var uenig i dette. Så lenge det dreier seg om fjernleverbare tjenester mente retten at loven mangler hjemmel for å avgiftsbelegge omsetning av den type tjenester til privatpersoner. Det blir vist til at dette også ble lagt til grunn av Finansdepartementet da bestemmelsen om fjernleverbare tjenester ble innført. Det ble da varslet at man ville jobbe videre med å finne egnede måter for å avgiftsbelegge omsetning av denne type tjenester fra utlandet til norske privatpersoner.

Regelen om avgifts- og registreringsplikt for utenlandske leverandørers omsetning av elektroniske tjenester til norske kunder, som ble innført 1. juli 2011, er et eksempel på dette siden den også omfatter omsetning til privatpersoner.

Statens tilnærming er i hovedsak forankret i en dom fra Høyesterett i 2007, Ifi OY-dommen, som gjaldt et finsk selskaps omsetning av fotofremkallingstjenester til norske kunder. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at måten selskapet hadde innrettet seg mot det norske markedet, tilsa at selskapet måtte anses for å ha omsetning «i» Norge, og ikke kun «til» Norge, da som ren import.

Fordi Ifi OY saken dreide seg om varer, mens Teleworld saken gjelder fjernleverbare tjenester, mener lagmannsretten at denne dommen ikke har overføringsverdi i saken mot Teleworld. Lagmannsretten presiserer at loven ikke åpner for at den helhetsvurderingen som ble gjort i Ifi OY saken, vil være et relevant argument for å hevde at fjernleverbare tjenester kan anses omsatt i Norge og følgelig medføre alminnelig avgifts- og registreringsplikt for utenlandsk leverandører.

Lagmannsretten påpeker avslutningsvis at det vil knytte seg særlige utfordringer til en registreringsordning for slike utenlandske leverandører og at det å pålegge avgiftsplikt basert på omsetningens tilknytning til Norge, reiser spørsmål om når tilknytningen kan anses sterk nok til at det oppstår registreringsplikt i Norge. Den nærmere reguleringen av dette må ifølge retten overlates til lovgiver.

Særlig denne siste betraktningen fra retten har mer almen interesse, særlig for utenlandske selskap med andre leveranser enn fjernleverbare tjenester til virksomheter og privatpersoner i Norge. Som retten også påpeker innledningsvis, befinner vi oss innenfor et område hvor legalitetsprinsippet får anvendelse og som krever hjemmel i lov.