In two recently dismissed judges, the Supreme Court considered the business requirement for loss on receivables. These judgments thus give good guidance as to what is needed for the business requirement to be considered, which is a prerequisite for deduction.

The article will follow in Norwegian only. We are sorry for the inconvenience. 

 

 

Utgangspunktet for fradragsrett

Det er tre hovedvilkår for å kunne kreve fradrag for tap på fordring:

  1. Tapet må være endelig konstatert
  2. Långiverselskapet må drive virksomhet
  3. Fordringen må ha tilknytning til långivers virksomhet.

Resultatet i de to avgjørelsene

Begge de to dommene ble avsagt 23. mars 2017 og kan leses i sin helhet via koblinger under:

Den første avgjørelsen gjaldt et frisørkonsern, som gjennomførte en mislykket satsing i Storbritannia via et datterselskap. Det konsernselskapet som hadde gitt lån krevde fradrag for tap på fordring, og spørsmålet var om långiverselskapet drev virksomhet i skattemessig forstand gjennom aktivitet knyttet til utenlandsinvesteringen utført av ansatte i andre konsernselskaper. Høyesterett kom frem til at dette ikke var tilfellet, og fordringstapet var dermed ikke fradragsberettiget. Det var sentralt ved vurderingen at långiverselskapet ikke hadde fakturert for noen tjenester knyttet til utenlandssatsingen.

Den andre avgjørelsen gjaldt et selskap som drev med oppkjøp, utvikling og salg av virksomhet (såkalt «venture-virksomhet»), og som pådro seg et fordringstap i forbindelse med et prosjekt. Selskapets eneeier hadde lagt ned en betydelig arbeidsinnsats knyttet til prosjektet, og Høyesterett aksepterte at eierens aktivitet var utøvd på långiverselskapets vegne, selv om det ikke var fakturert for dette arbeidet. Sentralt var at eieren tidligere hadde utøvet virksomheten gjennom et enkeltpersonforetak, som var overført långiverselskapet i forbindelse med stiftelsen av dette, samt at han var eneste ansatte i selskapet, og var både daglig leder, styreleder og eneaksjonær. Høyesterett kom til at aktiv oppfølging av et underliggende prosjekt kan utgjøre virksomhet for et långiverselskap, dersom den går ut over alminnelige aksjonærbeføyelser. Videre kom Høyesterett til at fordringen hadde tilstrekkelig tilknytning til virksomheten, da den måtte anses som en integrert del av selskapets virksomhet.

Aldri fradragsrett mellom nærstående selskaper

Begge de to nevnte dommene gjaldt tap på fordring som var krevd før 2012. I 2012 ble det innført regler som avskjærer fradragsretten for tap på fordring til nærstående selskaper. Bakgrunnen for at denne regelen ble innført, var at man ikke skulle kunne kapitalisere opp et datterselskap med en stor andel gjeld, og med det få fradrag for tap på fordring dersom investeringen gikk dårlig. I motsatt fall oppnå skattefri gevinst gjennom fritaksmetoden (gevinst på aksjer eller andeler) dersom investeringen gikk bra.

For at et selskap skal være nærstående, må långiverselskapet direkte eller indirekte eie 90 % eller mer i debitorselskapet. Reglene rammer altså ikke felleskontrollerte selskaper der ingen eier mer enn 90 %, som er vanlig i mange utviklingsprosjekter. De to Høyesterettsdommene er altså relevante i mange tilfeller selv om man har fått regler om avskjæring av fradrag for tap på fordring mellom nærstående.

Når de gjelder de to nevnte dommene, ville den første saken blitt rammet av avskjæringsregelen siden långiverselskapet eide 100 % av aksjene i debitorselskapet. I den andre dommen var det imidlertid ingen som eide mer enn 90 %, slik at den saken ikke ville blitt rammet av de senere innførte avskjæringsreglene. Siden begge dommene gjaldt tap fra før innføringen av avskjæringsregelen i 2012, var avskjæring for nærstående selskaper ikke aktuelt.

Hva kan man lære av dommen?

Dommene gir god veiledning om hva som skal til for at virksomhetskravet anses oppfylt, noe som er en forutsetning for å kunne få skattemessig fradrag for tap på fordring utenfor nærstående forhold. Det er avgjørende at långiverselskapet, som er det selskapet som vil lide tap på fordring, har aktivitet i tilknytning til fordringen. Det innebærer at lån bør gis fra et selskap som driver virksomhet utover vanlige aksjonærbeføyelser, typisk management, og ikke fra tomme holdingselskaper. Det er også en fordel at det faktureres for management fra långiverselskapet.

 

Les hele nyhetsbrevet vårt her: RSM Nyhetsbrev 5 | 2017