Linkedin
Facebook
Email
more
Finansdepartementet har avgitt en tolkningsuttalelse om adgangen til å kombinere reglene om kreditfradrag, jf. skatteloven § 16-20 flg. og regelen om inntektsfradrag for skatt betalt i utlandet, jf. skatteloven § 6-15. I tolkningsuttalelsen åpnes det for å velge ulik metode (kredit- eller inntektsfradrag) i samme inntektsår for hver av de to inntektskategoriene fra i) lavskatteland og NOKUS og ii) annen utenlandsinntekt. Det åpnes imidlertid ikke for at skattyter kan velge eller kombinere ulike metoder for å unngå dobbeltbeskatning for inntekter som inngår i den samme inntektskategorien.
Etter norske regler gis det ikke full kredit for skatt betalt i utlandet slik som i enkelte andre land. Kreditfradraget er begrenset til den norske skatten som faller på utenlandsinntekten. Det betyr at skattefradraget ikke kan overstige skatten selskapet får fastsatt i Norge av den utenlandske inntekten. Ved beregningen er det norsk skatt på den samlede inntekt som skal fordeles til utenlandsinntekten, slik at underskudd fra norske kilder, vil medføre at maksimalt kreditfradrag blir redusert fordi samlet skatt blir lavere enn det ville vært uten underskuddet. I praksis innebærer dette at skattyter ikke får fradrag for skatt betalt i utlandet hvis skattyter har underskudd i Norge.
I de tilfeller skattyter har inntekter fra flere land og/eller fra flere inntektskilder i utlandet, skal all inntekt regnes sammen ved beregning av begrensningsbeløpet. Det medfører at høy skattesats i et land til en viss grad kan utjevnes av en lav skattesats i et annet. Det vil si at hvis utenlands-skattesatsen i snitt er lavere enn den norske skattesatsen vil all skatt betalt i utlandet kunne komme til fradrag. Motsatt blir det hvis den utenlandske skattesatsen i snitt er høyere enn den norske skattesatsen, ved at den overskytende utenlandske skatten ikke vil kunne komme til fradrag.
Reglene er videre begrenset til å gi separat kreditfradrag innenfor de to inntektskategoriene fra i) inntekt fra lavskatteland og NOKUS og ii) annen utenlandsinntekt. Formålet er å hindre at høyt beskattet inntekt i ett land kan fradras i sin helhet i Norge fordi skattyter samtidig har inntekt som skattlegges lavt i et annet land.
For å unngå dobbeltbeskatning kan skattyter velge mellom å benytte ovennevnte regler om kreditfradrag eller reglene om inntektsfradrag. Ved inntektsfradrag vil kun 22 % av den utenlandske inntekten i praksis komme til fradrag i Norge. Det vil derfor normalt lønne seg å kreve kreditfradrag. Men i de tilfeller skattyter har underskudd i Norge eller inntekten i utlandet er høyt beskattet, kan det i mange tilfeller likevel lønne seg å kreve et inntektsfradrag, siden kreditfradraget er begrenset, og tilbake- eller fremføringsadgangen i praksis er meget innskrenket. Valget om metode kan skattyter ta hvert år, og kan f.eks. kreve inntektsfradrag et år skattyter går med underskudd.
Spørsmålet i tolkningsuttalelsen er om skattyter også innenfor samme inntektsår kan kombinere disse to regelsettene i spesifikke tilfeller, for å unngå dobbeltbeskatning. Mer presist om skattyter kan i) først få maksimalt kreditfradrag og deretter kreve inntektsfradrag for overskytende skatt som ikke kommer til fradrag, ii) kreve kreditfradrag for inntekter fra ett land, og inntektsfradrag for inntekter fra et annet land, eller iii) velge ulike metoder for ulike inntekter fra samme land.
Finansdepartementet uttaler at skattyter ikke kan velge ulik metode for inntekter som inngår i denne samme inntektskategorien. Men siden beregningen av maksimalt kreditfradrag for de to kategoriene skal skje helt uavhengig av hverandre, kan skattyter velge ulik metode for hver av de to kategoriene. Videre uttaler departementet at når skattyter velger ulik metode for hver av de to kategoriene, må inntektsfradraget for utenlandsk skatt komme til fradrag i globalinntekten før en beregner maksimalt kreditfradrag. Utenlandsinntekt som kreves som inntektsfradrag skal heller ikke inngå i utenlandsinntekten ved beregning av maksimalt kreditfradrag.
