Linkedin
Facebook
Email
more
Marianne Brockmann Bugge skriver for Estate 6. juli 2018
Borgarting lagmannsrett kom 13. juni i år til at et selskap som hadde oppført et parkeringsanlegg i Nannestad med plass til utleie av 109 parkeringsplasser, ikke er næringsvirksomhet i merverdiavgiftslovens forstand. Selskapet er med det nektet fradrag for mva på oppføringskostnadene og drift av anlegget.
Merverdiavgiftslovens utgangspunkt er at parkeringsvirksomhet er mva-pliktig. Basert på en kalkyle av selskapets oppføringskostnader, holdt opp mot forventede inntekter, mente imidlertid lagmannsretten at det ikke var sannsynlig at selskapet ville gå med overskudd innen rimelig tid. Følgelig ble virksomheten ikke ansett drevet «i næring». Både retten og plikten til å la seg registrere for mva for utleien av parkeringsplassene bortfalt derved, sammen med fradragsretten.
Utvilsomt parkeringsvirksomhet
Staten v/skatteetaten vant derimot ikke frem med sin primære anførsel, som var at selskapet, fordi det også hadde oppført og solgt boliger på samme eiendom, ikke drev parkeringsvirksomhet i merverdiavgiftslovens forstand. Siden mesteparten av utleien av parkeringsplasser var til boligkjøperne, og disse hadde rett til leie av parkeringsplass i anlegget, mente skattekontoret at utleien avgiftsmessig måtte likestilles med situasjonen om boligkjøperne hadde kjøpt plassene. Følgelig skal det etter statens oppfatning ligge en mva-kostnad innbakt i parkeringsplassene slik det gjør i boligene. Dette var retten ikke enig i.
Måten anlegget var innrettet på, og utleiens omfang, gjorde at retten fant det utvilsomt at det som et utgangspunkt ble drevet parkeringsvirksomhet. Fra selskapets side ble det pekt på at staten får merverdiavgiftsinntekter fra parkeringsplassene gjennom leien. Overskuddsvurderingen felte imidlertid selskapet.
Overprøving av de næringsdrivendes vurderinger
Dommen gjelder parkeringsvirksomhet konkret, men er prinsipiell fordi den på generelt grunnlag åpner for at myndighetene kan overprøve de næringsdrivendes vurderinger av hva som er tilstrekkelig lønnsom og investeringsverdig virksomhet. Rettspraksis har riktignok allerede et utvalg av avgjørelser som viser at skatteetaten har hjemmel til å overprøve de næringsdrivendes egne oppfatninger av om en virksomhet er lønnsom eller ikke. Det gjelder imidlertid i all hovedsak tilfeller hvor det er gjort investeringer som har en alternativ privat og hobbypreget bruk, typisk anskaffelse av båt eller fritidseiendom for utleie, avl av hester mv.
Skjønnsmessige og ofte usikre tallstørrelser
Lagmannsretten innleder den konkrete overskuddsvurderingen med at den innebærer en forhåndsvurdering av aktivitetens sannsynlige inntektspotensial og utgiftsside, og at dette er basert på skjønnsmessige og ofte usikre tallstørrelser. Likevel gjør retten overskuddsvurderingen til et regnestykke hvor de overprøver selskapets vurdering av fremtidige leieinntekter holdt opp mot kostnadssiden. På kostnadssiden legger retten inn et krav til avkastning på 2% på egenkapitalen, et nivå som ligger godt over alminnelig innskuddsrente og NIBOR på investeringstidspunktet. I tillegg legger retten til grunn at det må gjøres avskrivninger av anlegget med 1,5%. I praksis betyr dette at garasjeanlegget antas å være utsatt for en verdiforringelse som begrenser anleggets levetid til 66,67 år. Det til tross for at det er oppført boliger over anlegget som per definisjon ikke skal avskrives fordi de gjennom løpende vedlikehold ikke antas å være utsatt for verdiforringelse.
Krav til overskudd innen fem til åtte år
Retten kommer gjennom sitt regnestykke frem til at selskapet i et tidsperspektiv på fem til åtte år ikke vil komme i en overskuddsposisjon og at det derfor ikke oppfyller kravet til næringsvirksomhet. For tidsperspektivet viser retten til det «som synes å ha blitt etablert for flere andre bransjer». At selskapet hadde søkt om og fått innvilget forhåndsregistrering, som er ment å åpne for fradrag for virksomheter med lengre investeringsperioder, ble ikke vektlagt. At justeringsperioden for byggetiltak er ti år og at departementet om denne har uttalt at den er kort sammenlignet med et byggs forventede levetid ses også bort fra av retten. Kommer følgelig selskapet i en overskuddsposisjon etter ti år fra anlegget var fullført, så risikerer det med andre ord å bli avgifts- og registreringspliktig, men uten at mva-kostnadene kan plukkes opp igjen og kreves fradrag for.
Kostnadsallokering
Det må antas at de fleste som leier parkeringsplasser i innendørs parkeringsanlegg fra en tredjepart i dag betaler mva på leien, om det er korttids- eller langtidsleie. Lagmannsretten uttaler da også avslutningsvis i dommen at utleie av parkeringsplasser i et slikt omfang som det er tale om i denne saken, «ofte vil oppfylle overskuddskriteriet». Dommen viser samtidig at både inntekts- og kostnadsnivået blir avgjørende. Oppføringskostnadene for et parkeringsanlegg under bakkenivå må antas å være noenlunde de samme over hele landet. Tomtepriser varierer derimot. Det gjør også leienivået. Følgelig kan det bli avgjørende for spørsmålet om mva-fradrag, om parkeringsvirksomheten etableres i eller utenfor en by. Dersom et parkeringsanlegg oppføres med tanke på å drive avgiftspliktig parkeringsvirksomhet, og det oppføres i sammenheng med boliger, viser saken ellers viktigheten av en kostnadsallokering hvor man er bevisst på regnestykket som må gjøres før man kan bli mva-registrert og kreve fradrag.
Ileggelsen av tilleggsavgift ugyldig
Til tross for at det rent faktisk er en konkret kalkyle som blir avgjørende for rettens konklusjon i saken, viser retten avslutningsvis igjen til at overskuddsvurderingen er en utpreget skjønnsmessig vurdering hvor «det ikke er noen klar fasit på hvilket tidsperspektiv som må legges til grunn», «hvilken avkastning på innskutt egenkapital eller hvilken avskrivningssats som må benyttes». Den kommer derfor til at skattekontorets vedtak om ileggelse av tilleggsavgift med 20% var ugyldig.
Les saken på Estate
