Aksjebasert avlønning. Aksjekjøpsavtalen - valg av oppkjøpsmekanisme. Transaksjonsstøtte.

1) Aksjebasert avlønning: Les mer om de vanligste modellene, og konsekvensene for eksisterende aksjonærer og den ansatte som mottar avlønningen.
2) Aksjekjøpsavtalen - valg av oppgjørsmekanisme: Vi ser på de to oppgjørsmekanismene som er mest utbredt i praksis, “Locked Box” og “Completion Accounts”, og belyser noen fordeler og ulemper ved hver av dem sett fra kjøper og selgers ståsted.
3) Transaksjonsstøtte i RSM: Ler mer om hvilke tjenester vi kan bistå med.

AKSJEBASERT AVLØNNING

Aksjebasert avlønning kan være en løsning når selskaper ønsker å knytte til seg ansatte. I denne artikkelen ser vi nærmere på de mest vanlige modellene, og konsekvensene for eksisterende aksjonærer og den ansatte som mottar avlønningen. I praksis ser vi mange tilpasninger av modellene, men vi har her begrenset oss til deres reneste form.

Formål med aksjebasert avlønning

Formålet med aksjebasert avlønning er å knytte nøkkelansatte til bedriften. Tanken bak dette er at ansatte skal få en sterkere knytning til selskapet enn hva de ville hatt gjennom vanlig ansettelse med ren lønn. For å få til dette er det vanlig å sette bindingstid på den aksjebaserte delen av avlønningen.

En annen viktig del ved en tettere knytning av ansatte til selskapet, er at de ansattes kompensasjon vil avhenge av resultatene til selskapet og utviklingen i aksjekursen. Dermed trekker de ansattes interesser i samme retning som interessene til eiere som ikke er aktive i selskapet.

I gründerbedrifter vil denne avlønningsformen i tillegg redusere store likviditetsutlegg i en oppstartsfase.

Sett fra den ansattes side vil en aksjebasert avlønning ofte gi et potensiale til vesentlig høyere kompensasjon enn hva et normalt bonusprogram vil gi. Årsaken til dette er at aksjonærene gjerne er villig til å dele mer med de ansatte dersom de ansatte binder seg til virksomheten og i tillegg tar økonomisk risiko.

Typer avlønning

1. Opsjoner
Opsjoner er en rett, men ikke plikt, til å kunne tegne eller kjøpe aksjer i et selskap. Opsjoner har en løpetid, og et tidspunkt for utøvelse (kan også være et tidsintervall). Opsjonen har i tillegg en utøvelseskurs, det vil si en på forhånd avtalt pris som aksjene skal kunne tegnes eller kjøpes til. Opsjoner kan også bestå av omsettelige tegningsretter, men disse ser vi bort fra her.

I opsjonsprogrammer er det gjerne et vilkår at den ansatte jobber i selskapet i perioden fra tildelingen av opsjonen og frem til og med utøvelsestidspunktet.

Det er vanlig at ansatte kan velge mellom å få utstedt aksjen eller å få et oppgjør fra selskapet, tilsvarende differansen mellom utøvelseskursen og markedsprisen på utøvelsestidspunktet. Et slikt kontantoppgjør krever at markedsprisen på aksjene relativt objektivt kan avleses, og fungerer således best i selskaper som har et likvid marked for omsetning av aksjen. Alternativt bør det på forhånd være avtalt hvordan markedsverdien av aksjen skal estimeres på utøvelsestidspunktet.

Dersom den ansatte får rett til å kjøpe eller tegne aksjene, kan modellen benyttes også i selskaper som ikke har et likvid marked for aksjen.

Gjennom opsjoner oppnår man en binding av den ansatte til virksomheten i opsjonens løpetid, samtidig som verdiutviklingen på aksjene gjør at den ansattes incentiver trekkes i samme retning som de øvrige eierne. Et stort fall i verdien på selskapet kan allikevel medføre at opsjonen mister noe av sin motivasjonseffekt ved at gapet mellom markedsverdi og utøvelseskurs oppleves som for stort.

Fordelen for den ansatte med opsjoner er at de ikke medfører kontantutlegg før eventuelt på utøvelsestidspunktet, og heller ingen plikt til å kjøpe aksjen (nedsiden er således sikret).

Skattemessig er hele differansen mellom utøvelseskursen og markedsverdi på utøvelsestidspunktet å anse som lønn, og skal beskattes med en marginalsats på inntil 46,9 prosent. Dette medfører også at selskapet må svare arbeidsgiveravgift av det samme beløpet. I tilfellene med kontant avregning av opsjonen vil selskapet få skattemessig fradrag for utbetalingen på samme måte som lønnsutbetalinger. Dette er ikke tilfelle når den ansatte får tegne aksjer eller kjøpe egne aksjer av selskapet.

Fra tidspunktet den ansatte har tegnet eller kjøpt aksjene i selskapet, vil verdiutviklingen være å anse som kapitalinntekt, og beskattes med effektiv skattesats på 28,75 prosent.

2. Aksjer med bindingstid
Dette er en modell hvor den ansatte får tegne eller kjøpe aksjer i selskapet, til en redusert pris, men med bindingstid.

I praksis opereres det med mange forskjellige vilkår knyttet til bindingen. Det vanligste vilkåret er tid, men ofte gis det fritak eller unntak for denne bindingen ved vesentlige endringer i den ansattes livssituasjon som tilsier at bindingstiden ikke lenger utgjør noe incentiv, eller hvor endringen medfører at den ansatte trenger å få frigjort likviditet. Typiske eksempler på dette er oppsigelse fra arbeidsgivers side, skilsmisse og varig sykdom.

I denne modellen kan man oppnå en binding av den ansatte til virksomheten, samtidig som verdiutviklingen på aksjene gjør at den ansattes incentiver trekkes i samme retning som de øvrige eierne. Fordi den ansatte også har eksponert seg for nedsiden knyttet til aksjen, er det siste incentivet sterkere enn gjennom opsjoner.

Kontantutlegget samt eksponeringen for nedsiden i aksjen medfører en ulempe for den ansatte. På den annen side er det kun fordelen på kjøpstidspunktet
som skal lønnsbeskattes. Denne fordelen settes til differansen mellom kjøpsprisen og markedsprisen på aksjene, hvor den siste justeres for verdien av bindingselementet. Ved et fremtidig salg vil gevinsten bli beskattet som kapitalinntekt.

3. Utbytteaksjer
I unoterte selskaper er en vanlig aksjebasert avlønningsmodell at nøkkelansatte får rett til å kjøpe aksjer i selskapet til andel av bokført egenkapital, med en plikt til å selge disse på samme vilkår til de øvrige aksjonærene eller til selskapet ved avslutning av arbeidsforholdet. Dette er en såkalt «naken-inn-naken-ut»-modell, hvor man får sin andel av resultatene i selskapet i den perioden man har vært ansatt.

Det er viktig at partene har en klar avtale om hvordan den bokførte egenkapitalen skal beregnes - skal det være i henhold til de samme regnskapsprinsipper som benyttes i årsregnskapet, skal prinsippene være konsistente over tid (dvs at prinsippendringer før utkjøpet ikke skal påvirke verdien vesentlig), skal det være selskapsregnskapets eller konsernregnskapets egenkapital som skal legges til grunn osv. Vilkårene bør reguleres i en aksjonæravtale som alle aksjonærer må tiltre for å kunne bli aksjonærer i selskapet. Forkjøps- og prisingsmekanismen kan også fremgå av selskapets vedtekter.

Skattemessig har det i utgangspunktet blitt akseptert at det ikke innebærer noen fordel å kunne erverve aksjer i et selskap til andel av bokført egenkapital, dersom det er et vilkår at man må selge aksjene etter samme modell ved avslutning av arbeidsforholdet. Utbytter mottatt i eierperioden, samt eventuell gevinst ved salg beskattes som kapitalinntekt. For å redusere skatterisikoen bør man uansett innhente bistand i forbindelse med oppsett av slike avtaler.

4. Syntetiske aksjer
Syntetiske aksjer er «tenkte aksjer» i et selskap, hvor den ansattes avlønning avhenger av utviklingen av disse. Målingen av utviklingen er ment å skulle simulere prisingen av aksjene i et marked. Slike modeller krever at det er klare avtaler på hvordan utregningen av verdien skal gjennomføres.

Modellen fungerer omtrent som opsjonsmodellen, med de samme fordeler og ulemper for den ansatte og de øvrige aksjonærene. Forskjellen ligger i at syntetiske aksjer ikke gir noen mulighet for faktisk eierskap i selskapet.

Den ansattes kompensasjon gjennom syntetiske aksjer skal skattlegges som lønnsinntekt. Selskapet må svare arbeidsgiveravgift, men får skattemessig
fradrag for utbetalingen av kompensasjonen og arbeidsgiveravgiften.

Verdien av tildelt fordel

For eksisterende aksjonærer vil kostnaden ved aksjebasert avlønning være noe mer skjult enn en vanlig bonusavtale. Det kan ofte være vanskelig å se hvilke verdier som overføres til den ansatte da dette krever til dels kompliserte utregninger og tilgang til informasjon som ikke er lett tilgjengelig, spesielt i unoterte selskaper. For å beregne verdiene kan det være en fordel å benytte rådgivere som har erfaring på området, dersom man ikke selv besitter denne kompetansen. Overfor skattemyndighetene vil det ofte være en fordel at utregningen av den skattemessige fordelen kommer fra en tredjepart og er oppsummert i et vedlegg til selvangivelsen (for alle involverte parter). Dette reduserer risikoen for ressurskrevende oppfølgingsspørsmål,
tilleggsskatt mv.

Selskapsrettslige forhold

1. Styrets rett til å utstede opsjoner og aksjer
Styret har etter norsk aksjerett ingen mulighet til å forplikte selskapet eller aksjonærene til å selge aksjer til ansatte, eller gjennomføre en rettet emisjon. Dette betyr at styret i forkant av tildeling av opsjonen må sørge for å ha tilstrekkelige fullmakter fra generalforsamlingen/aksjonærene i selskapet. De vanligste fullmaktene er kapitalforhøyelse med utstedelse av nye aksjer eller erverv av egne aksjer (som kan benyttes i aksjeavlønningsprogrammet). Disse fullmaktene tildeles normalt på ordinær generalforsamling etter forslag fra styret.

Styret kan komme i ansvar dersom de har forpliktet selskapet uten å ha tilstrekkelige fullmakter til å oppfylle avtalene.

For syntetiske aksjer eller aksjeopsjonsprogram med avregning i kontanter kreves i utgangspunktet ikke fullmakter fra generalforsamlingen/aksjonærene, da disse oppgjørsformene ikke innebærer overdragelse eller utstedelse av aksjer.

2. Flertallskrav på generalforsamling
Innføringen av et aksjeavlønningsprogram med rett til å utstede aksjer, krever i utgangspunktet 2/3 flertall blant aksjonærene.

Aksjeloven har flere grenser knyttet til minoritetsvern som partene bør være klar over. For å unngå usikkerhet bør det vurderes innføring av en aksjonæravtale som regulerer eierskapet til ansatte.

3. Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse
Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse (NUES) utgir anbefalinger for noterte selskaper om hvordan disse bør innrette sin eierstyring og selskapsledelse (corporate governance). Andre selskaper kan også med fordel benytte denne anbefalingen.

I anbefalingen fremgår det at det bør være åpenhet for aksjonærene rundt avlønningen til ledende ansatte, og at avlønningen bør bidra til felles interesser mellom ansatte og aksjonærer – over tid. Det anbefales at det settes et tak på mulig resultatbasert godtgjørelse.

NUES anbefaler at styremedlemmer kompenseres for tiden de bruker knyttet til vervet, og at kompensasjonen ikke skal være resultatavhengig. Dette for at styremedlemmene skal beholde sin uavhengighet. Styremedlemmer bør allikevel oppfordres til å investere i aksjer i selskapet, ved at disse kjøpes til markedskurs.

Regnskapsmessig behandling

Regnskapsmessig anses aksjebasert avlønning å være en lønnskostnad på lik linje med alle andre ytelser. Dette medfører at verdien som overføres til den ansatte gjennom programmet skal beregnes og kostnadsføres gjennom opptjeningsperioden. Driftsresultatet og EBITDA blir således påvirket av den aksjebaserte avlønningen. Egenkapitalen til selskapet kan også påvirkes av avlønningsformen. For selskap med covenantskrav i låneavtaler bør effekten av programmet derfor beregnes i forkant av inngåelsen av avtaler med ansatte, slik at konsekvensene av programmet er kartlagt.

Regnskapsloven stiller også krav til opplysninger om hvem som er aksjonærer i et selskap og opsjons- og aksjeavlønningsprogram for ledende ansatte (som typisk er de som avlønnes gjennom slike ordninger). En må derfor være forberedt på at vilkårene rundt programmet blir offentlig tilgjengelig.

Det er gitt unntak for små foretak, som kan unnlate å kostnadsføre aksjebasert avlønning.

AKSJEKJØPSAVTALEN – VALG AV OPPGJØRSMEKANISME

I transaksjoner med unoterte selskaper kan kjøpesumsberegninger og valg av oppgjørsmekanisme skape hodebry for kjøper og selger. Ulike mekanismer og metoder for verdivurdering krever ulik struktur på kjøpesumsberegning og avtaleverk. I tillegg kan det være vanskelig å forutse konsekvensene av avtalt oppgjørsmekanisme. Vi ønsker i denne artikkelen å gjøre dere kjent med de to oppgjørsmekanismene som er mest utbredt i praksis, “Locked Box” og “Completion Accounts”, samtidig som vi vil forsøke å belyse noen fordeler og ulemper ved hver av dem sett fra henholdsvis kjøper og selgers ståsted.

Introduksjon og avgrensning

Avhengig av hvordan en transaksjon er strukturert kan det gå flere uker eller måneder mellom signering av aksjekjøpsavtalen og gjennomføringen av transaksjonen. Det endelige vederlaget i en transaksjon er som regel gjenstand for en rekke forhold, og partene må ta stilling til utformingen av både prismekanismer og oppgjørsmekanismer i avtaleverket.

Behovet for prismekanismer oppstår fordi pris per aksje i unoterte selskaper sjeldent er verdsatt direkte. Prismekanismer handler overordnet om å skape en bro mellom verdien av det som er verdsatt (f.eks. Enterprise value, Eiendomsverdi, eller andre kontantstrømsgenererende enheter) og verdien av egenkapitalen eller pris per aksje. Utgangspunktet er gjerne at kjøper og selger har blitt enige om at det endelige vederlaget skal baseres på såkalt
«cash free–debt free basis» og med et normalt nivå på arbeidskapitalen.

Verdien av egenkapitalen avhenger således av nivået på netto rentebærende gjeld samt eventuelle avvik fra normalisert arbeidskapitalnivå. Byggingen av egenkapitalbroen skjer gjennom regnskapsanalyse og avtalte klausuler som definerer gjeld og arbeidskapital (balansen) eller klausuler relatert til prestasjoner og betingelser i fremtiden (earn-out).

Avsnittet ovenfor beskriver innholdet i prismekanismer. Det er imidlertid konsekvensene av avtalt oppgjørsmekanisme vi ønsker å belyse i denne artikkelen. Forenklet kan en kanskje si at mens prismekanismene handler om hvordan kjøpesumsberegningen skal se ut, så handler oppgjørsmekanismene om på hvilket tidspunkt kjøpesumsberegningen skal foretas, og videre på hvilket tidspunkt den økonomiske virkningen går over fra selger til kjøper. Figuren i denne artikkelen illustrerer innholdet i og forskjellen mellom de to mest utbredte oppgjørsmekanismene, hhv. «Locked Box» og «Completion Accounts». Dette vil bli nærmere gjennomgått nedenfor.

Grafisk fremstilling av de to mest kjente oppgjørsmekanismene “Locked Box og “Completion Accounts” (se også vedlagte PDF-fil):

Locked Box

Locked Box-mekanismen innebærer at vederlaget for aksjene låses basert på en omforent balanse, og kjøper og selger skaper således forutsigbarhet omkring vederlaget i transaksjonen. Due diligence utføres på den omforente balansen (typisk balansen fra siste reviderte årsregnskap) og eventuelle funn tas med i aksjekjøpsavtalen samtidig som det endelige vederlaget fastsettes. En klar fordel med at vederlaget er låst og er kjent for begge parter, er at det er lettere å sammenligne tilbud i en eventuell anbudsrunde, samtidig som begge parter unngår omkostninger og merarbeid knyttet til å utarbeide og bli enige om en fremtidig gjennomføringsbalanse.

Når aksjekjøpsavtalen signeres går økonomisk risiko over fra selger til kjøper, men med tilbakevirkende kraft fra og med den aktuelle balansedagen. Resultatet i interimsperioden tilfaller kjøperen, mens selgeren normalt vil motta en rentekompensasjon frem til pengene utbetales på gjennomføringsdatoen.

Selv om økonomisk risiko har skiftet hånd er det fortsatt selger som har ansvaret for driften i interimsperioden. Kjøper bærer således en risiko for verdilekkasje i form av at selger i interimperioden foretar uheldige uttak som f.eks. utbytte, bonusutbetalinger eller salg av selskapets eiendeler til underpris. Gjennom aksjekjøpsavtalen kan imidlertid kjøper effektivt beskytte seg mot slike uttak ved å forankre relativt strenge rammer for selgers disposisjoner i denne mellomliggende perioden.

Vanskeligst for kjøper er kanskje å beskytte seg mot verdiforringelse i form av svak drift og ugunstige bedriftsøkonomiske beslutninger fra selgers side. I fravær av incentiver er det nærliggende å anta at selger i perioden mellom signering og gjennomføring av transaksjonen vil ha fokus et annet sted enn den virksomheten han er satt til å lede. Dersom det vil gå lang tid fra signering til gjennomføring bør derfor aksjekjøpsavtalen struktureres slik at selger har incentiv til å skape gode resultater. Bruk av prestasjonsbaserte klausuler (earn-out) kan være et effektivt virkemiddel. Alternativt er kanskje oppgjørsmekanismen Completion Accounts å foretrekke når interimperioden trekker ut i tid.

Completion Accounts

Completion Accounts-mekanismen skiller seg fra Locked Box ved at økonomisk risiko ikke skifter hånd før på gjennomføringstidspunktet (tidspunkt for oppgjør og overføring av aksjer/eierandeler). Videre er det balansen på gjennomføringstidspunktet som benyttes i kjøpesumsberegningen og ved fastsettelse av det endelige vederlaget. Resultatet i interimsperioden tilfaller selgeren og fra kjøpers ståsted er det en klar fordel at selger har et slikt økonomisk insitament i denne mellomliggende perioden som i enkelte tilfeller kan være på flere måneder.

Ved signering av aksjekjøpsavtalen enes partene om hvilke prismekanismer som skal legges til grunn og avklarer samtidig innholdet i og eventuelle målverdier på klausulene (f.eks. målverdi på normalisert arbeidskapital). Ofte fastsettes og gjennomføres oppgjøret basert på en estimert balanse datert til gjennomføringsdatoen. Følgelig må den endelige balansen fastsettes i etterkant og eventuelle differanser gjøres opp gjennom et etterfølgende
pro- og kontraoppgjør.

Bruk av Completion Account innebærer at størrelsen på det endelige vederlaget er ukjent frem til gjennomføringstidspunktet. For selger kan dette være en ulempe da det blir mer utfordrende å sammenligne tilbud i en eventuell anbudsrunde. For kjøper vil usikkerhet knyttet til størrelsen på vederlaget gjøre det vanskelig å estimere og legge til rette for nødvendig finansiering av oppkjøpet. Beregning av kjøpesum på gjennomføringstidspunktet medfører i tillegg omkostninger og merarbeid knyttet til å utarbeide og bli enige om en fremtidig gjennomføringsbalanse, dette på et tidspunkt hvor kjøper bør fokusere på overtakelsen og videre drift.

Hvorvidt en bør velge Completion Account som oppgjørsmekanisme avhenger av flere forhold, men metoden kan være egnet der perioden mellom signering og gjennomføring trekker ut i tid. Også i de tilfeller det er vanskelig å predikere kjøpsobjektets fremtidige resultater, kan metoden gi kjøper større trygghet for at prisen en betaler gjenspeiler faktiske resultater i perioden frem mot gjennomføring. En annen fordel for kjøperen er at han har full kontroll over virksomheten når gjennomføringsbalansen skal fastsettes av partene. En skal imidlertid være oppmerksom på tilfeller der kjøpsobjektet opererer med en kompleks og sammensatt arbeidskapital. I slike tilfeller kan det være lurt av kjøper å forbeholde seg retten til et romslig tidsvindu til å gjennomgå gjennomføringsbalansen.

Oppsummert finnes det ingen fasitsvar når en skal velge oppgjørsmetode. Fordeler og ulemper av valgt metode vil være forskjellige for kjøper og selger. Det som er mer sikkert er at valgt oppgjørsmekanisme i de fleste tilfeller vil ha stor effekt på transaksjonen ettersom strukturen på kjøpesumsberegningen og avtaleverket blir en konsekvens av valget. Da det ikke finnes et svar med to streker under på dette området, vil det være fornuftig å analysere konsekvensene av valgt metode sammen med rådgivere før en signerer intensjonsavtaler eller aksjekjøpsavtaler.