Norge
Languages

Languages

IFRS 9 - Finansielle instrumenter

Del av RSM informerer 5 2017 | IFRS 



IASB publiserte den endelige versjonen av IFRS 9 Finansielle instrumenter i juli 2014. Standarden ble godkjent av EU 22. november 2016 og har pliktig virkningstidspunkt for regnskapsår som begynner 1. januar 2018. De nye prinsippene for klassifisering og måling vil medføre at flere eiendeler må over på virkelig verdimåling. For finansielle forpliktelser er endringene mindre. Den nye tapsmodellen under IFRS 9 er fremoverskuende ved at tapsavsetning skal beregnes for forventet kredittap over de neste 12 måneder eller forventet kredittap over hele løpetiden til instrumentet. Det er forventet at den nye tapsmodellen vil bli den største utfordringen ved implementering av den nye standarden. Mer prinsipper og mindre detaljerte regler vil forhåpentligvis gjøre sikringsbokføring mer brukervennlig. Effektivitetskravene er myket opp og det er åpnet opp for sikring av risikokomponenter fra ikke-finansielle sikringsobjekter.


 


Klassifisering og måling av finansielle eiendeler


I motsetning til dagens IAS 39 med fire klassifiseringskategorier benytter IFRS 9 en klassifiseringsmodell for alle finansielle eiendeler. Klassifiseringsmodellen bygger på to hovedprinsipper:


a)    Formålet med forretningsmodellen der den finansielle eiendelen inngår

b)    Kontantstrømmens kontraktsfestede karakteristika (kontantstrømtesten)


Dersom formålet med forretningsmodellen kun er å motta kontraktsfestede kontantstrømmer og kontantstrømmene bare er betaling av renter og hovedstol, skal eiendelen måles til amortisert kost. Dersom formålet både er å motta kontraktsfestede kontantstrømmer samt å oppnå gevinster fra endringer i virkelig verdi skal eiendelen måles til virkelig verdi med verdiendring over andre inntekter og kostnader (FVOCI). Formålet med forretningsmodellen er følgelig avgjørende for om en finansiell eiendel skal måles til amortisert kost eller til virkelig verdi med verdiendring over andre inntekter og kostnader. Et viktig kriterium som må avklares er følgelig om de kontraktsfestede kontantstrømmene utelukkende består av renter og avdrag. I den utvidede veiledningen som ble offentliggjort i juli 2014 er det slått fast at renteelementet i tillegg til kompensasjon for tidsverdi og kredittrisiko, kan inkludere komponenter som likviditetsrisiko, andre kostnader og profittmargin. Ved kompensasjon for tidsverdi må det være samsvar mellom løpetid for instrumentet og underliggende referanserente. For eksempel vil et lån med 5 års gjenværende løpetid der renten fornyes hver 3 måned med ny 5 års rente normalt ikke tilfredsstille kriteriet om utelukkende kompensasjon for tidsverdi. Ved kontantstrømtesten må det modifiserte element, som i dette tilfellet tilsvarer differansen mellom 3-måneders renten og 5-års renten, vurderes opp mot kravet om at kontantstrømmene utelukkende skal bestå av renter og avdrag.


Porteføljer som kvalifiserer til FVOCI vil typisk være likviditetsporteføljer til banker og investeringsporteføljer til forsikringsselskaper. Med denne klassifiseringen skal renter resultatføres etter amortisert kost prinsippet, mens øvrige verdiendringer føres som OCI. Verdiendringer ført som OCI skal reklassifiseres til det ordinære resultatet ved salg eller annen avhendelse.


 


Andre finansielle instrumenter


Finansielle eiendeler som ikke inngår i de to forretningsmodellene over skal måles til virkelig verdi med verdiendring over resultatet. Egenkapitalinstrumenter som ikke har en fast kontantstrøm vil typisk inngå i denne kategorien. Egenkapitalinstrumenter kan også utpekes for måling til virkelig verdi med verdiendring over OCI. Dersom denne kategorien velges skal ikke verdiendringer reklassifiseres til resultatet ved salg eller annen avhendelse. Verdiendringen vil følgelig ikke påvirke resultatet på noe tidspunkt, og er trolig mest aktuelt for egenkapital investeringer der avkastning gjennom verdistigning ikke er det primære formålet.


Derivater skal måles til virkelig verdi med verdiendring over resultatet, men kan utpekes som sikringsinstrument dersom kriteriene for dette er tilstede.


 


Virkelig verdi opsjonen


Finansielle eiendeler som i utgangspunktet skal måles til amortisert kost eller til virkelig verdi med verdiendring over OCI, kan utpekes til måling til virkelig verdi med verdiendring over resultatet dersom kriteriene for virkelig verdi opsjonen er tilstede. Virkelig verdi opsjonen går i korthet ut på at finansielle eiendeler ved første gangs innregning kan utpekes til virkelig verdi med verdiendring over resultatet dersom denne klassifiseringen eliminerer eller i vesentlig grad reduserer et regnskapsmessig misforhold som ellers ville oppstå. Et typisk eksempel er en renteswap som sikrer et gjeldsinstrument, som ellers skulle vært målt til amortisert kost eller til virkelig verdi med verdiendring over andre inntekter og kostnader. 


 


Klassifisering og måling av finansielle forpliktelser


Klassifisering og måling av finansielle forpliktelser er i hovedsak videreført fra IAS 39. Det betyr at de fleste finansielle forpliktelser fortsatt skal måles til amortisert kost. Tilsvarende som for finansielle eiendeler kan imidlertid virkelig verdi opsjonen benyttes på finansielle forpliktelser. Sammenlignet med reglene i IAS 39 skal verdiendring fra egen kredittrisiko føres over OCI i stedet for det ordinære resultatet. Øvrige verdiendringer skal føres over det ordinære resultatet. Verdiendringer ført som OCI skal ikke reklassifiseres til det ordinære resultatet ved tilbakekjøp eller annet oppgjør av forpliktelsen.


 


Nedskrivning av finansielle eiendeler


Nedskrivningsreglene etter IAS 39 er basert på «incurred loss»-modellen. Nedskrivninger for tap finner sted når det foreligger objektive bevis for at en tapshendelse har funnet sted. Modellen ble i sin tid innført for å forhindre at det ble bygget opp skjulte reserver i regnskapene. I etterkant av finanskrisen har modellen blitt kritisert for at inntektsføring av renter blir for høy frem til tapsavsetning finner sted, og at tapsavsetningen blir for lav og kommer for sent.


IFRS 9 introduserer en ny forventet tapsmodell for nedskrivning av finansielle eiendeler. Modellen er fremoverskuende og fjerner kravet om en objektiv tapshendelse før nedskrivning av finansielle eiendeler. Utgangspunktet for ny tapsmodell er å gi brukerne av regnskapet bedre informasjon om forventet kredittap ved at det på hvert rapporteringstidspunkt innregnes en tapsavsetning som følge av endret kredittrisiko.  Den nye modellen for tapsnedskrivninger gjelder i hovedsak for finansielle eiendeler som måles til amortisert kost eller til virkelig verdi med verdiendringer over andre inntekter og kostnader (FVOCI). 


Tapsmodellen er basert på at finansielle eiendeler grupperes i 3 steg:


•    Steg 1: Forventet tap over de neste 12 måneder

•    Steg 2: Forventet tap over hele levetiden med evaluering på portefølje nivå

•    Steg 3: Forventet tap over hele levetiden med evaluering på instrument nivå


Steg 1 representerer engasjement som ikke har hatt vesentlig kredittforringelse siden førstegangsinntegning. Steg 2 representerer engasjement som har hatt en vesentlig kredittforringelse siden førstegangsinnregning, men som ennå ikke er misligholdt. Steg 3 representerer engasjement som er misligholdt.


Inntektsføring av renter i steg 1 og 2 er basert på effektiv rente av brutto amortisert kost (før forventet tap er hensyntatt), mens renteinntekter fra instrumenter i steg 3 er basert på effektiv rente på netto amortisert kost (etter forventet tap er hensyntatt). Merk at steg 3 skiller seg fra steg 2 på metoden for inntektsføring av renter.


På tidspunkt for utstedelse eller kjøp beregnes forventet kredittap over de neste 12 måneder som andel av forventet kredittap over hele levetiden. Dette tilsvarer forventet kredittap over levetiden til eiendelen,  vektet ut fra sannsynligheten for at tap vil inntreffe de første 12 månedene frem i tid. Forventet kredittap over hele levetiden beregnes for eiendeler der kredittrisikoen har økt vesentlig siden førstegangs innregning, med unntak for eiendeler med lav kredittrisiko på rapporteringstidspunktet. Det sentrale parameter som må vurderes ved overgang fra steg 1 til steg 2 og 3, er følgelig om det er inntruffet en vesentlig økning i kredittrisikoen. Konsekvensen ved overgang til steg 2 og 3 er at både risikoen for tap øker samtidig som beregningsgrunnlaget for tap utvides til fullt forventet tap over levetiden. Det er viktig å merke seg at vurderingen om utvikling i kredittforringelse som hovedregel skal se bort fra verdien av eventuell sikkerhetsstillelse. Det er relevant å stille spørsmål til hvorfor modellen skiller mellom 12 måneders forventet kredittap og kredittap over engasjementets forventede levetid. Mer bruk av analyser og profesjonelt skjønn kan medføre større utfallsrom i estimerte tapsavsetninger og redusert sammenlignbarhet mellom finansforetakene. 


 


Sikringsbokføring


Både etter IAS 39 og IFRS 9 skal alle derivater måles til virkelig verdi med verdiendring over resultatet. Som unntak fra denne hovedregelen kan sikringsbokføring benyttes for derivater som er sikringsinstrumenter på utpekte sikrede poster i balansen eller mot transaksjoner i resultatet. Utgangspunktet for sikringsmodellene både etter IAS 39 og IFRS 9 er virkelig verdi sikring og kontantstrømsikring.  Virkelig verdi sikring vil typisk omfatte verdi sikring av et fastrentelån ved å swappe de faste rentevilkårene i lånet til flytende rente. Kontantstrømsikring benyttes dersom man ønsker å sikre en eksponering mot variasjoner i kontantstrømmer som kan tilskrives en gitt risiko fra en balanseført eiendel eller forpliktelse.  


De nye reglene for sikringsbokføring bygger på eksisterende modeller for virkelig verdi sikring og kontantstrømsikring, men det er åpnet opp for sikring av risikokomponenter for ikke finansielle sikringsobjekter. Etter IAS 39 er det kun komponenter av finansielle eiendeler som kan sikres, for eksempel NIBOR risikoen som komponent av verdien på en obligasjon. IFRS 9 tillater at sikring av ikke finansielle komponenter, for eksempel råoljeprisen som komponent av prisen på flybensin. Formålet med de nye reglene er at regnskapene i større grad skal reflektere selskapenes risikostyringsaktiviteter og hvilke effekter dette har på fremtidige kontantstrømmer. Etter IAS 39 kan sikringsbokføring kun benyttes dersom det kan dokumenteres at sikringsforholdet er svært effektivt både ved etablering og løpende over levetiden. Etter IFRS 9 er dette kvantitative kravet om sikringseffektivitet fjernet og erstattet med kvalitative krav, herunder at det skal være en økonomisk sammenheng mellom sikringsobjekt og sikringsinstrument, og at kredittrisikoen ikke skal dominere verdiendringene på sikringsinstrumentet. IFRS 9 innfører også forenklinger i test av sikringseffektivitet, ved at det kun er krav om prospektiv (fremoverskuende) effektivitetstest. Det er imidlertid fortsatt krav om resultatføring av all ineffektivitet. Effektiviteten må følgelig beregnes ved hver regnskapsavslutning.

 


 


ARTIKKELEN ER SKREVET AV: 

 


 


tore_230x230.png


Tore Salen

Manager

E: tsa@rsmnorge.no 

M: +47 90 85 03 50


 


 


cecilie-web.jpg
Cecilie Tronstad

Partner og leder Tjenestegruppe Regnskap 

E: ct@rsmnorge.no

M: +47 922 61 602 


 

Hvordan kan vi hjelpe deg?

Bruk kontaktskjema for å sende oss en melding eller få kontaktinformasjon til våre kontorer.

Kontakt oss