Det er nå snart fire år siden «Gullstandarden» for klimaarbeid i næringslivet ble lansert. Da «The Corporate Net-zero Standard» ble lansert av Science-Based Targets initiative (SBTi) i 2021, satte den en helt ny standard for troverdighet og sammenlignbarhet i selskapers arbeid med klimamål og klimarapportering. Nå får standarden en ganske omfattende oppgradering.
 

Bakgrunn for standardoppdateringen

Mange selskaper har kortsiktige mål knyttet til 2030, og det blir derfor snart behov for målfornyelsesprosesser.  

Manglende ansvarlighet: Undersøkelser viser at mange selskaper med SBTI-forpliktelser ikke leverer på målene sine.  

Forskning viser at lokasjonsbaserte SBTi-mål bidrar lite til utbygging av fornybar energi.

Det foreligger et behov for mer fleksibilitet i Scope 3.

Man ser et behov for en ny tilnærming til karbonfjerning og BVCM (Beyond Value Chain Mitigation).   

SBTi har lagt frem forslag til de mest vesentlige endringene i «Net-zero»-standarden siden den ble publisert. Endringene skal sørge for at standarden fortsatt er relevant når mange bedrifter nå nærmer seg året for måloppnåelse for sine kortsiktige klimamål. 

De foreslåtte endringene skal også rette opp noen av de svakhetene i dagens SBTi-ordning. Flere tusen selskaper har de siste årene etablert mål under SBTi, men SBTis egen analyse viser at mange av selskapene med godkjente mål ikke har avkarbonisert i tråd med målene sine. SBTis interne analyse gjenspeiler også en økende kritikk fra eksterne aktører som mener at SBTi-godkjennelsen gis ut til selskaper som ikke har troverdige, ekte planer om å avkarbonisere. 

SBTi ønsker å befeste sin posisjon som gullstandard for næringslivets klimaarbeid, og strammer inn reglene både for etablering av mål og rapportering av framdrift. I forslaget til Versjon 2.0 er det også lagt opp til en ny og forlenget prosess som tydeliggjør hvordan man skal gå fram ved fornyelse av mål, som i årene framover skal gjennomføres fordi syklusen for de kortsiktige klimamålene nå nærmer seg slutten. 

 

Strengere og mer omfattende krav til klimamål

En av de viktigste endringene som foreslås i V2.0 er kanskje implementeringen av den nye «Budget Conserving Contraction Approach» for Scope 1. Denne går i korte trekk ut på at selskapene ikke kan utsette tiltak og klimakutt i egne operasjoner til de siste årene rett før målåret. Den nye tilnærmingen tar utgangspunkt i at det er totalutslippet til et selskap som skal reduseres, og ikke bare utslippet i selve målåret. I praksis betyr dette at man helt fra starten beregner hvor store utslippsreduksjoner selskapet må gjøre for å være i tråd med Paris-avtalen, og at man på bakgrunn av denne beregningen egentlig etablerer et totalt klimagassbudsjett som fordeles over årene mellom basisåret og målåret.  

Fram til nå har SBTi ikke utøvd noen form for kontroll av progresjon eller operert med noen konsekvenser for bedrifter som ikke kutter utslipp i tråd med de avtalte målene for avkarboniseringen. Med innføringen av «Budget Conservation Contraction Approach» vil for eksempel det totale budsjettet for utslipp over en lengre periode fungere som en styrende mekanisme. Konsekvensen er at bedrifter som ikke kutter tilstrekkelig i sine Scope 1 utslipp gjennom den første målperioden, pålegges å avkarbonisere raskere i påfølgende periode for å korrigere for overskridelsen. Bedriftene vil nå følges opp og ansvarliggjøres for å holde seg innenfor det totale netto-null-budsjettet.

For å tilrettelegge for den nye tilnærmingen, skilles klimamål for Scope 1 og Scope 2 fra hverandre i Net-zero 2.0. Denne endringen vil særlig ha store implikasjoner for selskaper som har basert sine kutt på å elektrifisere maskinparken eller virksomheten sin. For mange bedrifter vil dette innebære at de får større utfordringer med å nå sine Scope 2-mål enn før, fordi elektrisitetsforbruket gjerne øker når man faser inn nullutslippsløsninger i Scope 1.  

I tillegg stiller V2.0 et nytt krav om at det skal etableres både lokasjonsbaserte OG markedsbaserte (eller karbonfrie) mål for utslippsreduksjoner under Scope 2. SBTi viser til forskning som har dokumentert at lokasjonsbaserte Scope 2-mål ikke skaper noe insentiv for investeringer i det grønne skiftet, og ikke fører til tilstrekkelige aktive utslippsreduserende handlinger fra selskapene sin side. I mange land har selskapene lenet seg på at utslippsfaktoren på strømnettet gradvis reduseres gjennom samfunnets kollektive tiltak, slik at industri og næringsliv passivt kan avkarbonisere uten å gjøre særlig betydningsfulle bidrag på egen kjøl.  

Standarden tar også en ny tilnærming til Scope 3, hvor det blir obligatorisk for Kategori A selskaper å sette seg et kortsiktig mål mens V1.2 hadde en terskel tilnærming. V2.0 legger her også opp til en ordning hvor målene i Scope 3 i større grad skal være rettet direkte mot de mest vesentlige utslippskildene, med et krav ute på høring der selskapene må sette spesifikke mål for aktiviteter med høy utslippsintensitet. V2.0 tar også en mer fleksibel tilnærming til Scope 3-indikatorer og -mål, i en anerkjennelse av datautfordringene mange selskaper møter.

Videre legger V2.0 også fram kriterier rundt karbonfjerningsmål for første gang, noe som gir veiledning i et område som fram til nå har vært veldig udefinert.

Store endringer i rapporteringskrav

Som en tilpasning til de foreslåtte nye målkravene, har SBTi også foreslått nye og strengere krav til selve klimarapporteringen. Flere av forslagene kan medføre betydelige utfordringer for selskapene. I tillegg til rapportering på baseline og inneværende år, må selskapene også oppgi kumulative Scope 1-utslipp fra året 2020. Med andre ord må mange gjøre estimater som helt eller delvis rekonstruerer estimerte utslipp år-for-år fra og med 2020, slik at rapporteringen gir en forståelse av utviklingen i utslipp og helheten for den omstillingsprosessen selskapene gjennomfører.  

I tillegg må selskapene rapportere på flere nye indikatorer for Scope 3-aktiviteter som ikke er knyttet til ren utslippsdata. Såkalte «ikke-utslipps indikatorer» er foreslått lagt til, blant annet for andel av omsetning som knyttes til aktiviteter relatert til fossilt drivstoff i nedstrøms verdikjede. Det som likevel fremstår som den mest omfattende endringer er det nye aktivitetsbaserte rapporteringskravet, hvor selskapene pålegges å rapportere utslipp per økonomisk aktivitet for alle aktiviteter som er såkalte høyutslippsaktiviteter. Denne aktivitetsbaserte rapporteringen skal gjøres på å tvers av alle scope og kategorier. Om dette forslaget gjennomføres vil det bety at selskaper i tiden framover må ha en langt mer detaljert oversikt over utslippene sine – og knytte utslippspunkt og data mye tettere til de ulike økonomiske aktivitetene i virksomheten. Dette vil for mange kreve en helt annen datahåndtering enn de er vant til i dag.

I tillegg til å endre på klimaregnskapskravene, introduserer SBTi noen helt nye krav i V2.0, nemlig et krav om klimaregnskapsattestasjon (for minst basisår og målår) og et krav om å ha en omstillingsplan.

Måten selskaper kategoriseres har også blitt endret

Under dagens ordning i SBTi, plasseres selskapene i en SMB-kategori dersom de er under et sett med etablerte terskelverdier, som tilsvarer terskelverdiene for store foretak i CSRD før Omnibus og i den norske regnskapsloven. Endringene som er foreslått gjennom den nye standarden plasserer selskaper i enten Kategori A eller Kategori B. For å avgjøre denne klassifiseringen foreslås det å supplere de eksisterende terskelverdiene med kriterier knyttet til utslippsmengde/fotavtrykk og geografi, der mellomstore selskaper i høyinntektsland blir Kategori A og mellomstore selskaper i lavinntekts (eller lav-middelinntekts) land blir Kategori B. 

Selskaper i Norge – som er et høyinntektsland – havner automatisk i kategori A hvis de er over de gamle terskelverdiene i CRSD-reguleringen. I tillegg vil det være slik at også mindre foretak er plassert i kategori A dersom deres totale utslipp av CO2e er over 10.000 tonn i året. Selskapene i Kategori A er omfattet av alle kravene under standarden. De mindre selskapene som faller inn under Kategori B får færre krav, slik som i dagens SMB-ordning.

Konklusjon: Krevende, men nødvendig

De nye kravene er strengere og har en rekke implikasjoner for både datahåndtering og klimarapportering, også for selskaper som ikke selv setter seg SBTi-mål – men som må rapportere til kunder som er tilknyttet SBTi. Det vil også kunne ha lignende implikasjoner for selskaper som direkte eller indirekte møter økende markedsforventninger om å tilgjengeliggjøre ESG-data. Gjennom sin posisjon som etablert og bredt anerkjent gullstandard, har SBTi de siste årene hatt en oppdragende effekt som rettesnor for god praksis i klimaregnskapsføringen og klimakommunikasjon. Noe av dette skyldes åpenbart at man hele veien har henvist til GHG-protokollen, men det vil likevel bli interessant å se om de endringene SBTi gjennomfører vil få en lignende status og smitteeffekt.

Endringene vil generelt sett gjøre arbeid med klimaregnskap, rapporterering og klimatiltak mer tids -og ressurskrevende. En mer krevende prosess, krav om attestasjon og økte krav for å få godkjent sine SBTI-mål, kan ha en uheldig effekt ved at færre selskaper velger å sette seg mål gjennom ordningen. Om det skulle skje, vil hockeykurven SBTi har vært vant til de siste 5-6 årene kunne bli langt slakere.  

Overordnet anser RSM oppdateringen og endringen i standarden som en positiv utvikling. Selv om klimarapporteringen med dette blir mer krevende er det positivt å se at man adresserer en del av den kritikken SBTi tross alt har fått de siste årene. De fleste endringene som foreslås vil bidra til å øke troverdigheten rundt de målene som godkjennes og til klimaarbeidet i virksomhetene som er tilknyttet organisasjonen. SBTi-stempelet har fått status som en allment anerkjent bekreftelse på at virksomheter tar klimakrisen på alvor og tar sin del av ansvaret. I virkeligheten har det etter hvert blitt tydelig at mange virksomheter har fått mål godkjent gjennom SBTi, uten å egentlig ha realistiske planer for å oppnå de utslippsreduksjonene som er meldt inn. I noen tilfeller, også uten å egentlig ha vært villig til å ta nødvendige grep for å kutte utslipp. De nye regelendringene vil tette mange hull, og øke troverdigheten til regimet som er etablert. Uten disse endringene ville SBTi vært sårbare for beskyldninger om grønnvasking i et marked hvor modenheten og kompetansen hos selskapene stadig øker.  
 

Oppsummering av de største endringene i V2.0 

- Ny selskapskategorisering: Kategori A og B  

- Etablering av omstillingsplaner blir obligatorisk  

- Mer omfattende rapporteringsprosess, inkludert offentlig forpliktelse

- Scope 1- og 2-mål må skilles fra hverandre, og oppfylle strengere krav  

- Krav om kortsiktige Scope 3-mål for Kategori A selskaper

- En mer fleksibel Scope 3-tilnærming

- Veiledning på karbonfjerningsmål

- Rapportering på aktivitetsnivå for aktiviteter med høy utslippsintensitet

- Attestasjon av klimatallene for basisår og målår 

Implikasjoner og råd

Den oppdatert Net-zero standarden til SBTi er foreløpig kun et utkast. Høringsfristen går ut 1 juni, og de foreslåtte endringene skal gjennom minst en runde med justeringer før den trer i kraft i 2026 eller 2027. Selskaper som allerede er i gang med utviklingen av SBTi-mål vil derfor trolig være beste tjent med å fullføre prosessene under det nåværende regimet.  

Til tross for at Omnibus har skapt en generell opplevelse av at bærekraftskravene til næringslivet er på defensiven, er det andre trender som peker motsatt vei når det mer spesifikt kommer til klimaområdet. Klimakrisen eskalerer, og forventingene til klimarapportering og faktiske tiltak i retning av avkarbonisering øker i mange bransjer. Både selskaper som vurderer å etablere mål gjennom SBTi og aktører som foretrekker å gjennomføre klimarapportering innenfor mindre forpliktende rammer, bør sørge for å få framdrift i klimaarbeidet sitt nå. Tiltakslisten i møte med disse endringene bør derfor inkludere 
 

1. at man etablerer et fullstendig klimaregnskap i tråd med GHG-protokollen
2. umiddelbart setter i gang arbeidet med å forbedre datatilgang og rapportering på Scope 3
3. starter arbeidet med å identifisere og gjennomføre klimatiltak, helst som del av en helhetlig omstillingsplan.