Uten motstand, ingen utvikling

Uten motstand, ingen utvikling

Det krever sin leder å håndtere uenighet og motstand på en god måte. Skal man skape utvikling, kan ikke alle være fornøyde med status quo. Som gammel skihopper og leder for en nåværende støttespiller, undres jeg derfor over det som nå skjer i Skiforbundet.

Sett utenfra, er det mye som skurrer i saken rundt at Clas Brede Bråthen ikke får fornyet sin kontrakt som sportssjef for hopplandslaget – etter 17 særdeles fremgangsrike år. Jeg skal ta et lite forbehold om at jeg ikke kjenner saken fra innsiden. Skiforbundets påfallende mangel på åpenhet får ta skylden, dersom nye sider av saken stiller mine meninger i et fremtidig dårlig lys.

Fremgangsrike prestasjonsmiljøer skapes gjerne av ulike mennesker med felles ambisjoner, der det er «høyt under taket» og aksept for forskjellige mennesketyper med ulike synspunkter. Et viktig virkemiddel er å snakke sammen og bruke alt engasjementet til å finne gode løsninger.

Uten motstand, skaper du ikke nødvendig utvikling. Å fjerne all motstand vil være å ta et steg tilbake.

Mot til å si det som det er

Som stolt samarbeidspartner med verdens beste kvinnelige skihoppere, er vi i RSM Norge opptatt av like muligheter. Clas Brede Bråthens utrettelige kamp for like muligheter i hoppsporten har vært avgjørende for vårt engasjement og vår støtte til hoppsporten.

Ok, så går han ikke stille i dørene. For meg er det et utslag av at han bryr seg, og det er nettopp det vi støtter. Når guttas renn i år ble flyttet, mens jentenes renn ble avlyst, så sier Clas det som det er: Det handler om penger. Punktum.

En halvkvedet vise fra Skiforbundet om at det handler om smittevern mener jeg det er helt riktig å være kritisk til – som om det er ulike smittevernsregler for kvinner og menn? Men det er åpenbart noen som mener det er riktig å føye seg etter ledelsens beslutning – uansett.

Å tie i en slik sammenheng bryter med alle prinsipper om åpenhet, og jeg er glad for at Clas står støtt.

En leders jobb er ikke alltid behagelig

Skiforbundet er opptatt av å skape like muligheter, og da er det ubehagelig å bli fortalt at arbeidet går for sakte. Det er sikkert ikke behagelig å bli oppringt fra utenlandske digniteter og bli stilt spørsmål om denne «urokråken» i nord heller.

Men faktum er at det ennå ikke er like muligheter i hoppsporten, og da må noen tørre å si i fra – ikke bare akseptere at «man jobber med saken». At du som leder synes det er ubehagelig og skaper samarbeidsproblemer er en bagatell sammenlignet med hvor håpløst det er at vi i 2021 fortsatt må se at kvinner ikke har de samme mulighetene som gutta!

Som leder må du forstå at jobben din ikke kan være behagelig til enhver tid. Håndterer du ikke det, så får du ta din hatt og gå.

I dette tilfellet står et samlet landslag og støtteapparat bak sin leder – mens de to topplederne tilsynelatende står merkelig alene. Om man skal sette utøverne og sporten først, er det ikke da naturlig at det heller er de to ensomme topplederne som må gå dersom det vitterlig kun er samarbeidsproblemer det er snakk om? Hvorfor er det alltid de som sitter øverst som får bli?

Strekk ut en hånd

Jeg har en liten bønn til lederne i Skiforbundet, og det er å vise lederskap ved å strekke ut en hånd. Som ledere har dere en forpliktelse til å ta initiativ til å løse dette problemet til det beste for hoppsporten – selv om det ser aldri så fastlåst ut. Det snakkes nå om et felles møte; godt er det.

Det er ingen skam å snu.

Hvordan kan vi hjelpe deg?

Bruk gjerne vårt kontaktskjema for å sende inn dine spørsmål eller kommentarer. 

Kontakt oss