Høyesterettsdom: Bonusordninger for innleide arbeidstakere

Høyesterettsdom: Bonusordninger for innleide arbeidstakere

Den 2. november avsa Høyesterett en dom som fastslo at innleide arbeidstakere hadde rett til resultatbasert bonus som om de var fast ansatt i foretaket de var utleid til. Dommen inneholder viktige avklaringer for individuelle bonusordninger, av relevans for både foretak med innleide ressurser, og bemanningsbyråer.

Krevde bonus på linje med faste ansatte

Et bemanningsforetak hadde i en lengre periode leid ut to ansatte til et oljeselskap, som hadde en bonusordning på virksomhetsnivå for sine ansatte. De to innleide arbeidstakerne hadde ikke blitt inkludert i bonusordningen hos innleier og fremmet derfor et krav mot bemanningsforetaket om å få etterbetalt bonus som de ville fått utbetalt hvis de hadde vært fast ansatt.

Spørsmålet som stod for Høyesterett var om bonusordningen var en form for resultatlønnsordning og dermed var omfattet av likebehandlingsbestemmelsen, herunder lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f. Etter denne bestemmelsen skal bemanningsforetaket sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres de samme vilkårene som faste ansatte hos innleier når det gjelder blant annet «lønn og utgiftsdekning».

Arbeidstakerne begrunnet sitt krav i likebehandlingsprinsippet for utleide arbeidstakere, som er nedfelt i arbeidsmiljøloven §14-12 a. Bemanningsbyrået anførte på den andre siden at bonusordningen var knyttet opp til innleieforetakets måloppnåelser og resultater og ikke opp til individuell arbeidsutførelse. Bonusordningen kunne derfor ikke ansees som «lønn» og falt utenfor likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f.

Høyesterett fastslo at likebehandling må gjelde

Høyesterett kom enstemmig til at de innleide arbeidstakerne hadde krav på bonus fra bemanningsbyrået som om de var fast ansatte i innleieforetaket.

Høyesterett viser til at forarbeidene ikke utelukket at bonusordninger som gjelder på gruppe- eller virksomhetsnivå utgjør vederlag for arbeid og dermed er omfattet av likebehandlingsregelen. Det ble lagt vekt på at formålet bak likebehandlingsregelen er å sikre en reell likestilling mellom avlønning av innleide og faste ansatte, og at dette vil «bidra til å hindre forhold som kan betegnes som sosial dumping». Høyesterett ga uttrykk for at rett til likebehandling også ved resultatbaserte bonuser på virksomhetsnivå vil sikre at innleie bare benyttes i de tilfellene det er et reelt behov for det.

Formålet med bonusordningen etter Høyesterett sitt syn var å belønne de ansattes felles prestasjoner som gruppe i løpet av opptjeningsåret og derfor var en del av det samlede vederlaget for de ansattes arbeid. Følgelig mente Høyesterett at bonusordningen falt inn under lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f.

Bemanningsforetaket pliktet derfor å betale bonus til de to ansatte som om de hadde vært fast ansatt i foretaket de var leid ut til. Bonusutbetalingen ble imidlertid avkortet for en periode der den ene arbeidstakeren var permittert.

Høyesterett påpeker at kjernen i lønnsbegrepet er om ytelsen er et vederlag for arbeid, eventuelt for et resultat eller en prestasjon som den ansatte selv har stått for. Selv om dette gjaldt resultatbaserte selskapsbonusordninger, vil også individuelle bonusordninger være omfattet av lønnsbegrepet så lenge det dreier seg om vederlag for arbeid.

Praktisk betydning av dommen

Dommen vil få både praktiske og økonomiske konsekvenser for bemanningsbyråer og virksomheter som har innleide arbeidstakere.

Bemanningsforetaket er den formelle arbeidsgiveren for en utleid arbeidstaker, med ansvar for lønnsutbetalinger herunder bonuser som faller inn under lønnsbegrepet. Høyesterett peker på de særlige utfordringer som kan oppstå i tilbudsfasen mellom innleieforetaket og bemanningsbyrået.  Høyesterett foreslår derfor at det kan inntas et forbehold om at eventuell plikt til å utbetale bonus i henhold til senere opplysninger fra innleieforetaket, vil bli etterberegnet. I tilbudsprosessen bør det derfor tas eksplisitt stilling til bonuselementet.

Det påligger selskapet med innleide arbeidstakere å gi bemanningsforetaket de opplysninger som er nødvendig for at bemanningsforetaket skal kunne ivareta kravet om likebehandling, jf. arbeidsmiljøloven § 14-12 b første ledd.  Dommen vil medføre at slike selskaper må vurdere hvorvidt den innleide arbeidstakeren har krav på selskapets bonusutbetaling, herunder bonusutbetalingens størrelse. Selskapet som leier ressurser, må rapportere dette til bemanningsforetaket slik at bemanningsforetaket kan utbetale bonusen som den innleide arbeidstaker har krav på. Selskapet som leier arbeidstakere, er solidaransvarlig for utbetaling av bonuser som faller inn under lønnsbegrepet. Dette medfører at den innleiende arbeidstaker kan kreve bonusutbetaling direkte fra innleieforetaket dersom bemanningsforetaket ikke etterkommer slike krav innen nærmere bestemte frister. Innleieforetaket skal betale kravet innen tre uker etter at kravet kom frem.

Kontakt

Ingunn Tunes
Partner | advokat
Andrea Utne Tveter
Advokatfullmektig

Hvordan kan vi hjelpe deg?

Bruk gjerne vårt kontaktskjema for å sende inn dine spørsmål eller kommentarer. 

Kontakt oss