Linkedin
Facebook
Email
more
De aller fleste norske selskaper avlegger årsregnskapet i samsvar med regnskapsloven og god regnskapsskikk i Norge, gjerne forkortet til GRS. Antall foretak som bytter regnskapsspråk fra GRS til IFRS eller forenklet IFRS er imidlertid økende. I denne utgaven av RSM Informerer ønsker vi å se nærmere på hva IFRS er, hvilke fordeler og ulemper som finnes ved å anvende IFRS og hva som er de største forskjellene mellom GRS og IFRS.
Innhold:
1. Hva er IFRS?
2. Hvem benytter IFRS?
3. Muligheter og utfordringer med IFRS
- Goodwill
- Leieavtaler
- Driftsinntekter fra kontrakter med kunder
- Finansielle instrumenter
- Notekrav
4. Forenklet IFRS
5. Overgang til IFRS eller forenklet IFRS
6. Avslutning
Hva er IFRS?
IFRS står for International Financial Reporting Standards. IFRS består av regnskapsstandarder utarbeidet av IASB (International Accounting Standards Board). Bak IASB står IFRS Foundation, en stiftelse som har som formål å utvikle et sett med regnskapsstandarder som er av høy kvalitet, er lett forståelige, er håndhevbare og er globalt forankret.
IFRS består av en hel rekke med regnskapsstandarder og tilhørende fortolkninger. På lik linje med norsk regnskapsregulering er det regnskapsstandarder for ulike temaer, som f.eks. inntekter, leieavtaler, immaterielle eiendeler, finansielle instrumenter, varer osv. IFRS har også regnskapsstandarder som dekker temaer som er mindre regulert under GRS, som f.eks. varige driftsmidler, investeringseiendom og biologiske eiendeler.
Eiendeler, forpliktelser og egenkapital er definert under IFRS. IFRS er et balanseorientert rammeverk som innebærer at en utgift som ikke oppfyller definisjonen av en eiendel og kriteriene for balanseføring, skal kostnadsføres når den påløper. Under IFRS regnskapsføres utbytte (som skal utdeles av etter balansedagen) som egenkapital frem til utbyttet formelt er vedtatt. Årsaken er at det er først på vedtakstidspunktet selskapet har en forpliktelse etter IFRS. GRS tillater imidlertid avsetning for utbytte pr 31.12, før vedtaksåret.
IFRS er et omfattende og til dels komplisert og detaljert regelverk. De siste årene har IASB utgitt tre omfattende og viktige nye standarder: IFRS 15 Driftsinntekter fra kontrakter med kunder, IFRS 16 Leieavtaler og IFRS 9 Finansielle eiendeler. IFRS 9 og IFRS 15 trådte i kraft 1.1.2018, mens IFRS 16 trådte i 1.1.2019. IFRS 16 er aktuell for mange foretak og har til dels stor innvirkning på regnskapene. Standarden pålegger alle selskaper som har leiekontrakter (som f.eks. husleiekontrakter) å balanseføre en leieforpliktelse og en tilhørende rett-til-bruk eiendel. Balanseføringen medfører økt gjeldsgrad og påvirker anvendte nøkkeltall som f.eks. EBITDA.
Hvem benytter IFRS?
Helt siden 2005 har IFRS vært pliktig å benytte i EU (og Norge) for børsnoterte selskapers konsernregnskap. Alle selskaper i Norge har imidlertid mulighet til å anvende IFRS som regnskapsspråk da regnskapsloven likestiller dette alternativet med regnskapslovens bestemmelser og god regnskapsskikk. Det er også anledning til f.eks. å benytte IFRS i konsernregnskapet og GRS i selskapsregnskapet.
Fra 2007 har også norske selskaper hatt anledning til å benytte en «light» versjon av IFRS, såkalt forenklet IFRS. Forenklet IFRS er hjemlet i forskrift til regnskapsloven. Forenklet IFRS er en særnorsk variant av IFRS, og må ikke forveksles med IASBs regnskapsstandard IFRS for SME. IFRS for SME er en selvstendig og komplett regnskapsstandard som kan anvendes av selskaper som ikke er børsnoterte. Regnskapslovutvalget foreslo i 2014 å innføre IFRS for SME i Norge ved at IFRS for SME ble foreslått inntatt som en forskrift til regnskapsloven. Dette ble imidlertid ikke vedtatt og arbeidet har ligget brakk i flere år. Nå er det imidlertid igjen diskusjoner i Norsk RegnskapsStiftelse om dette arbeidet skal gjenopptas. Finansdepartementets forslag til endringer i regnskapsloven som ble lagt frem i desember 2020 anbefaler at det kun gjøres små endringer i regnskapsloven for å oppfylle EUs regnskapsdirektiver. Alt tyder derfor på at vi vil beholde regnskapsloven slik den foreligger med de grunnleggende prinsippene. Det blir imidlertid spennende å se om Norsk RegnskapsStiftelse igjen vil ta opp arbeidet med å erstatte dagens regnskapsstandarder med en regnskapsstandard basert på IFRS for SME, men som er innenfor de grunnleggende prinsippene som vi er godt kjent med.
Fra 1.1.2020 er bl.a. unoterte banker i Norge forpliktet til å anvende IFRS eller en versjon av «forenklet IFRS» som fremgår av Forskrift om årsregnskap for banker, kredittforetak og finansieringsforetak. På den måten kan unoterte bankers regnskaper enklere sammenlignes med noterte bankers regnskaper hvor IFRS benyttes.
Når vi i det følgende omtaler «forenklet IFRS» er det forskriften om forenklet IFRS som omtales, ikke «forskrifts-IFRS» som kun gjelder for banker, kredittforetak og finansieringsforetak.
Muligheter og utfordringer med IFRS
Bruk av virkelig verdi blir ofte trukket frem som en av de største forskjellene mellom IFRS og GRS. IFRS krever at flere eiendeler måles til virkelig verdi, dette gjelder f.eks. for aksjeinvesteringer og derivater. IFRS tillater også bruk av virkelig verdi for investeringseiendom og verdireguleringsmetoden for varige driftsmidler. GRS bygger på historisk kost og det er kun markedsbaserte finansielle omløpsmidler som skal og kan måles til virkelig verdi. Selskaper som har store merverdier i f.eks. aksjer eller eiendommer vil dermed i større grad kunne synliggjøre disse verdiene i regnskapet ved bruk av IFRS. Det er imidlertid verdt å merke seg at utbyttegrunnlaget som hovedregel ikke vil øke ved overgang til IFRS. Verdijusteringer som ikke kan regnskapsføres etter GRS vil måtte avsettes til et eget fond i egenkapitalen, fond for urealiserte gevinster, som etter aksjeloven ikke kan deles ut.
Ved kjøp av virksomhet vil det i mange tilfeller bli regnskapsført goodwill i konsernregnskapet. Goodwill er en residual og vil ofte representere synergieffekter mellom oppkjøpt og eksisterende virksomhet, verdien av ansatte i den oppkjøpte virksomheten eller andre eiendeler som ikke oppfyller kriteriene for å balanseføres som en eiendel. Ved bruk av GRS skal goodwill avskrives over forventet levetid, men dersom den settes til mer enn 5 år må avskrivningstiden begrunnes i note. Avskrivninger av goodwill belaster resultatet og vil samtidig redusere egenkapitalen. IFRS tillater ikke avskrivning av goodwill, men fastslår at det skal gjennomføres en årlig nedskrivningstest. En årlig nedskrivningstest krever at selskapet har budsjetter og prognoser og benytter rimelige forutsetninger. Gjennomføringen krever kompetanse på verdsettelse og det kan i enkelte tilfeller være nødvendig å innhente ekspertise. Gitt at verdien på virksomheten eller den kontantstrømgenererende enheten som goodwill knytter seg til ikke faller i verdi, vil goodwillposten stå uendret i balansen under IFRS og belaster dermed ikke resultatet eller egenkapitalen. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at avskrivning av goodwill kan bli gjeninnført under IFRS om noen år. IASB har sendt på høring et utkast til endringer i reglene om goodwill. Der foreslår de å beholde reglene slik de er nå, men det er ulike synspunkter til hvorvidt goodwill skal avskrives eller ikke, og hva endelig utfall blir er enda ikke klart.
IFRS fikk en ny standard om leieavtaler som trådte i kraft 1.1.2019. Standarden innebærer at alle leieavtaler (med unntak av kortsiktige leieavtaler og leieavtaler med lav verdi) skal balanseføres. Under GRS skilles det mellom operasjonelle leieavtaler (hvor leiebeløpet kostnadsføres lineært over leieperioden) og finansielle leieavtaler. Under IFRS er ikke dette skillet lenger aktuelt for en leietaker og leieavtalene skal balanseføres med en bruksretteiendel og en leieforpliktelse ved starten av leieperioden. Over leieperioden vil effektiv rente på leieforpliktelsen og avskrivninger av bruksretteiendelen resultatføres, mens leiebetalingene reduserer leieforpliktelsen. Balansen blåses opp og klassifiseringen i resultatregnskapet blir påvirket. Ikke minst vil vanlige nøkkeltall som f.eks. EBITDA og gjeldsgrad, påvirkes. Hensikten med de nye reglene er å gjøre regnskapene for foretak som leier en eiendel mer sammenlignbare med et foretak som selv eier eiendelen. Standarden treffer bredt da avtaler om leie av kontorlokaler etc. er omfattet.
Driftsinntekter fra kontrakter med kunder
De aller fleste virksomheter har ordinære driftsinntekter fra kundekontrakter som er omfattet av den nye inntektsføringsstandarden under IFRS. IFRS 15 trådte i kraft 1.1.2018 og skisserer en 5-trinnsmodell for inntektsføring:
- Identifisering av kundekontrakten
- Identifisering av leveringsforpliktelser
- Fastsettelse av transaksjonsprisen
- Fordeling av transaksjonsprisen på leveringsforpliktelser
- Inntektsføring i takt med leveringsforpliktelse
Formålet er å inntektsføre i takt med eller på det tidspunktet kontroll over varen eller tjenesten overføres til kunden. Hvorvidt et selskap skal inntektsføre over tid eller på et bestemt tidspunkt, og i tilfelle på hvilket tidspunkt, er viktig og kan ha stor betydning for hvordan inntektene vil fordele seg mellom regnskapsperioder. IFRS 15 er en krevende standard, men det er ikke gitt at det er forskjeller mellom inntektsføring under GRS og IFRS. For å konkludere på om det er forskjeller eller ikke kreves det en grundig gjennomgang av kundekontraktene hvor de må vurderes opp mot reglene i IFRS 15. For norske boligutbyggere vil overgang til IFRS medføre at løpende inntektsføring over byggeperioden under GRS (løpende avregning) ikke lenger kan forsvares. Slike foretak må under IFRS 15 inntektsføre alt først ved overlevering av boligen (fullført kontrakt). Det er også verdt å merke seg at IFRS 15 har omfattende veiledning for foretak som selger lisenser. Det kan også i enkelte tilfeller medføre forskjellige løsninger under GRS og IFRS 15.
Finansielle instrumenter er regulert i IFRS 9 Finansielle instrumenter som trådte i kraft 1.1.2018 (og som erstattet IAS 39). Standarden omhandler innregning, måling og fraregning av både finansielle eiendeler og forpliktelser. Finansielle eiendeler og forpliktelser er et vidt begrep og både kundefordringer, leverandørgjeld og investeringer i aksjer, obligasjoner og derivater omfattes. I tillegg omhandler standarden sikringsbokføring. Viktige forskjeller mellom IFRS og GRS er at investeringer i egenkapitalinstrumenter og derivater skal måles til virkelig verdi under IFRS samt at fordringer og gjeld som hovedregel skal måles til amortisert kost i etterfølgende perioder. Investeringer i aksjer som ikke er børsnoterte skal altså måles til virkelig verdi og gir muligheter for å synliggjøre verdier i regnskapene i større grad enn under GRS.
IFRS 9 introduserte en ny tapsmodell for fordringer hvor det skal avsettes for forventet tap. Tidligere skulle tap først avsettes når det var objektive bevis for at tap hadde oppstått og kritikken var derfor at tapene ble regnskapsført for sent. Tapsmodellen har stort fokus, spesielt i bankene og hos tilsynsmyndigheter, men det er viktig å være oppmerksom på at modellen gjelder for alle foretak som har fordringer i balansen.
Sist, men ikke minst, notekravene under IFRS er omfattende. Notekravene er ment å oppfylle investorers ønske om tilstrekkelig informasjon og skal utfylle informasjonen som fremkommer av regnskapsoppstillingene. IASB har i flere år hatt notekravene på agendaen og de ønsker at noteopplysningene skal være foretaksspesifikke og ikke for generelle og vage. Vesentlighet står også sentralt når foretakene skal vurdere hvilke noteopplysninger som skal gis. Utfordringen er å gi tilstrekkelig og foretaksspesifikk informasjon om de vesentlige transaksjonene og balansepostene og ikke omtale forhold som uansett ikke har betydning for brukernes forståelse av selskapets stilling og resultat.
Forenklet IFRS kan for mange selskaper være et godt alternativ til IFRS. Ved bruk av forenklet IFRS må Forskrift om forenklet anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder (forskrift 21.01.2008 nr. 57) følges. Hva innebærer så bruk av forenklet IFRS?
Reglene for innregning, måling, klassifisering og presentasjon vil i all hovedsak følge reglene under IFRS, mens noteopplysningene som hovedregel følger regnskapslovens regler og god regnskapsskikk (GRS). I praksis betyr det at foretaket må ha kjennskap til alle IFRS-standardene og følge disse. Notekravene under GRS er imidlertid vesentlig mindre omfattende enn under IFRS, og det er den fremste fordelen med å velge forenklet IFRS, sammenlignet med IFRS. Bruk av forenklet IFRS kan dermed være et godt alternativ i selskapsregnskapet til børsnoterte selskaper, for datterselskaper av børsnoterte selskaper eller for tilknyttede selskaper som regnskapsføres etter egenkapitalmetoden hos en investor som benytter IFRS. Alle selskapene i konsernet vil da benytte samme regnskapsprinsipper (herunder måle-, og innregningsprinsipper), mens de omfattende notekravene som følger av IFRS unngås i selskapsregnskapene.
Ved anvendelse av GRS kan utbytte fra et datterselskap inntektsføres i mottakende morselskap i samme regnskapsår som overskuddet opptjenes og avsettes som gjeld i datterselskapet. Dette kalles for gjennomgående utbytte og i Regnskapslovutvalgets utredning fremgår det at dette er viktig for mange selskaper. Forskriften om forenklet IFRS tillater regnskapsføring av gjennomgående utbytte, til tross for at det ikke vil være mulig under IFRS.
Det er viktig å være oppmerksom på at forenklet IFRS ikke er IFRS, men en særnorsk variant av IFRS. Notering på Oslo Børs eller Euronext Expand (tidl. Oslo Axess) krever anvendelse av IFRS, mens Euronext Growth (tidl. Merkur Market) ikke gjør det. Ved overgang fra forenklet IFRS til IFRS må de samme overgangsreglene som ved overgang fra GRS til IFRS følges. Årsaken er at det er unntaksregler og forenklingsregler i forskriften om forenklet IFRS som det ikke er anledning til å benytte under IFRS.
Overgang til IFRS eller forenklet IFRS
Overgangsreglene er de samme uavhengig av om det skjer en overgang fra GRS til forenklet IFRS eller IFRS. I begge tilfeller må standarden IFRS 1 Førstegangsanvendelse av IFRS anvendes.
Ved overgang skal IFRS benyttes «som om det alltid hadde vært benyttet». Det betyr at regnskapstallene som tidligere har vært presentert i samsvar med GRS, må omarbeides til IFRS. IFRS krever som hovedregel ett års sammenligningstall.
Overgangen vil derfor kreve at det settes inn ekstra ressurser og innsats i overgangsåret. Først må det gjøres en grundig jobb for å identifisere aktuelle forskjeller mellom IFRS og GRS. Forskjellene må deretter tallfestes og verdivurderinger må utarbeides og/eller innhentes. Der IFRS gir valgmuligheter må det velges et regnskapsprinsipp som skal anvendes konsistent fremover i tid.
Ved overgangen må det utarbeides en åpningsbalanse pr 1.1. i sammenligningsåret. Dersom første årsregnskap som avlegges etter IFRS er årsregnskapet for 2020, så vil datoen for åpningsbalanse være 1.1.2019. Eventuelle forskjeller mellom GRS-tall og IFRS-tall pr 1.1.2019 føres mot opptjent egenkapital.
Ved overgangen må regnskapsprinsippene skrives om slik at de er i samsvar med regelverket under IFRS. Omtalen av prinsippene skal være foretaksspesifikk og ikke for generell og det er spesielt viktig å omtale valgt løsning dersom det er flere valgmuligheter. Prinsipper som beskriver regnskapsposter eller transaksjoner som ikke lenger er aktuelle eller er uvesentlige for foretaket bør også fjernes.
I overgangsåret må det utarbeides en note som forklarer overgangen til IFRS og de effektene overgangen har hatt på resultat og egenkapital. I tillegg vil det være behov for å utarbeide nye noter eller å utvide eksisterende noter som følge av at notekravene under IFRS er mer omfattende enn under GRS. Hvor omfattende dette arbeidet blir avhenger av hvilke regnskapsposter og transaksjoner som er aktuelle for foretaket.
Når det gjelder selve regnskapsoppstillingene krever IFRS en oppstilling over totalresultatet (resultatregnskap og andre inntekter og kostnader) og en egenkapitaloppstilling. Det er ikke tilstrekkelig å ha en note som forklarer endringen i egenkapitalen. Et komplett årsregnskap i henhold til IFRS vil dermed bestå av oppstilling over totalresultatet, balanseoppstilling, kontantstrømoppstilling, egenkapitaloppstilling og noter.
I etterfølgende perioder vil merarbeidet ved å benytte IFRS i forhold til GRS i hovedsak knytte seg til verdivurderinger og ekstra noteopplysninger. Merarbeid knyttet til regnskapsmessige vurderinger og fremskaffelse av opplysninger til notene vil avhenge av hvilke regnskapsposter virksomheten har og hvilke transaksjoner som har skjedd i løpet av regnskapsåret.
IFRS er et omfattende, detaljert og til dels komplisert regelverk (spesielt for finansielle instrumenter). IFRS er også et regnskapsspråk som stadig er under endring og utvikling og det vil løpende være behov for å vurdere hvorvidt disse endringene vil ha betydning for selskapet. I tillegg er det flere eiendeler som skal måles til virkelig verdi, noe som krever både verdsettelses- og IFRS-kompetanse. I vurderingen er det derfor viktig å tenke over hvorvidt selskapet og dets regnskapsfører har tilstrekkelig IFRS-kompetanse eller om det er behov for og/eller vilje til å knytte til seg andre rådgivere med IFRS-kompetanse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å diskutere overgang til IFRS for ditt selskap.
