Linkedin
Facebook
Email
more
Skrevet av Marianne BrockMann Bugge i Finansavisen 11.8.2018
Det norske merverdiavgiftsregelverket er i stor grad bygget over samme lest som tilsvarende regelverk i andre europeiske land. Det er imidlertid viktige forskjeller.
Som skatte- og avgiftsrådgiver for både utenlandske og norske virksomheter erfarer vi at det er forbausende mange, både innen EU og i Norge, som ikke er seg bevisst hva det betyr at Norge er utenfor EU. Også fra næringsdrivende fra land utenfor EU opplever vi misoppfatningen om at Norge er del av EU og at blant annet merverdiavgiftsregelverket er det samme.
Selv om Norge ikke er del av EU er det norske merverdiavgiftsregelverket bygget over samme lest som merverdiavgiftsregelverket i de fleste europeiske land. Det er samtidig viktige forskjeller.
Poenget med det indre markedet i EU er at landegrensene ikke skal være til hinder for fri flyt av varer og tjenester mellom medlemslandene, hvilket betyr ingen kontroller eller innkreving av skatter og avgifter ved grensepassering.
Salg av varer og tjenester til Norge fra et EU-land, utgjør derimot eksport, på linje med salg til hvilket som helst annet land utenfor EU. Hvordan et slikt salg eller importsituasjon behandles i Norge er, i prinsippet, EU uvedkommende.
Av konkurransemessige hensyn er det likevel av gjensidig interesse hvordan EU og Norge behandler transaksjoner over landegrensene med tanke på merverdiavgift. Ikke minst gjelder det så lenge Norge opererer med en så vidt høy alminnelig merverdiavgiftssats som 25 prosent. Med unntak av Ungarn som opererer med 27 prosent som generell merverdiavgiftssats er det kun Sverige og Danmark som har en like høy alminnelig sats. I tillegg er det ulik bruk av, og nivå på, lavere merverdiavgiftssatser, samt såkalt nullsats, det vil si avgiftsfritak.
Selv om forskjellen i satser har utjevnet seg betydelig de senere år, er det fortsatt et visst insitament ikke bare for forbrukere, men også næringsdrivende i Norge som er utenfor merverdiavgiftssystemet og som mangler rett til fradrag for merverdiavgift, til å anskaffe varer og tjenester fra de landene som opererer med lavere satser, fremfor å handle her hjemme.
Norske skatte- og avgiftsmyndigheter har samtidig en høy grad av bevissthet om den konkurransevridningen som ligger i avgiftsreglene, og smutthullene er derfor få. For varesalg som skjer over nettet, til norske forbrukere, ser vi en offensiv holdning fra myndighetenes side, i å ville pålegge utenlandske næringsdrivende, uten noen fysisk tilhørighet til Norge, plikt til å la seg registrere i Merverdiavgiftsregisteret og å beregne norsk merverdiavgift av salget. Ofte kommer dette som en overraskelse på de utenlandske virksomhetene dette gjelder.
Også på området for tjenesteleveranser synes det å være økt fokus fra skattemyndighetenes sin side. Vi tror at det ikke kun skyldes et ønske om å sikre eget proveny men også et ønske om deltakelse og det å ha en sentral rolle i det internasjonale samarbeidet myndigheter imellom, for å bekjempe skatte- og avgiftsunndragelser.
Merverdiavgiften er som kjent en forbruksskatt. EU bygger derfor, som Norge, på et grunnleggende prinsipp om at salg av varer og tjenester skal avgiftsberegnes i landet de forbrukes. Ved salg mellom virksomheter, hvor selger og kjøper befinner seg i ulike EU-land, skiller EU mellom forskjellige typer av vare- og tjenestetransaksjoner, som har til formål å slå fast hvor forbruksstedet er. Et krav om at selger skal la seg registrere i samtlige EU-land hvor denne har kunder, bryter med ideen om et indre marked. For en rekke transaksjoner pålegges derfor næringsdrivende kjøper plikten til å beregne merverdiavgiften gjennom snudd avregning (reverse charge).
De senere år har man kommet frem til at ordningen med snudd avregning også er en effektiv måte å forebygge avgiftsunndragelser på. Ordningen er derfor i dag mer hovedregelen enn unntaket innen EU. Som følge av dette ser vi eksempler på at utenlandske næringsdrivende som har vare- og/eller tjenesteleveranser til norske næringsdrivende, legger til grunn at den norske merverdiavgiften beregnes av kunden.
Norge har imidlertid snudd avregning kun ved kjøp av fjernleverbare tjenester, som er tjenester som typisk leveres digitalt og hvor utførelsen ikke krever fysisk tilstedeværelse på et gitt leveringssted, eksempelvis rådgivningstjenester. Ved anskaffelse av slike tjenester fra utlandet vil en norsk næringsdrivende kjøper selv beregne merverdiavgiften. Er kjøperen en merverdiavgiftspliktig virksomhet vil denne avgiften normalt kunne fradragsføres i samme merverdiavgiftsoppgave som den innrapporteres. Selv om dette avgiftsmessig er et nullsumspill slår myndighetene ned på om denne avgiftsberegningen ikke er gjort.
For kjøp fra utlandet som gjelder annet enn fjernleverbare tjenester, oppstår det derimot ofte en registreringsplikt i Norge for selger. I og med forskjellene i avgiftsregelverket overses denne gjerne både av selger og kjøper. Med et økt fokus fra skatte- og avgiftsmyndighetenes side, på internasjonale transaksjoner, herunder et utvidet og forsterket samarbeid myndighetene imellom, forventer vi også en økning i antall saker som gjelder dette. Som rådgivere innen området følger vi nøye med på utviklingen.
Les artikkelen fra Finansavisen i pdf: Misforståelser om norske momsregler
